Takk til Knut F. Jenssen i NAF, som i sin utfordring til meg presiserer det åpenbare: I trafikken må vi gjøre det trygt for alle! Det gjelder spesielt de mykeste trafikantene, nemlig de gående. Denne gruppa inkluderer også de mest sårbare, som skoleunger, mennesker med funksjonsnedsettelser, og alle som «triller» – enten de bruker barnevogn, rullestol, rullator eller andre hjelpemidler.

Norge er et av få land der det er tillatt å sykle på fortau. Etter elsparkesyklenes inntog er regelen om gangfart når syklister passerer gående, konkretisert til en øvre fartsgrense på 6 km/t. Denne regelen syndes det mye mot.

Når vi gjør det trygt og effektivt å sykle, skaper vi også bedre forhold for dem som går. De gode sykkelløsningene, enten det er atskilt sykkelinfrastruktur eller trygge gater med blandet trafikk og lav fartsgrense, gjør det unødvendig å sykle på fortau. På den måten bygger vi ned konfliktene mellom syklister og gående.

Det samme gjelder vintervedlikeholdet på kommunens veier. De prioriterte vinterrutene i kommunens sykkelplan er i all hovedsak gater og veier der syklister deler arealene med gående og/eller bilister. Bedre brøyting kommer dermed flere enn syklistene til gode.

Bodø bystyre har – interessant nok i sykkelplanen – vedtatt at kommunen skal snu det tradisjonelle transporthierarkiet på hodet. Det betyr at de gående skal prioriteres aller først når vi planlegger ny infrastruktur, etterfulgt av sykkel, kollektivtrafikk, varetransport og privatbilisme.

Vi skal altså ikke prioritere syklistene på bekostning av fotgjengerne. Her er det både og som gjelder.