Gå til sidens hovedinnhold

En framtidsrettet og verdibasert distriktspolitikk

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En kommentar til Knut Sand Bakkens innlegg «Et valg av verdier» i an.no 21.07.21.

Partiene på Stortinget har drevet med distriktspolitikk i mer enn 50 år der hovedmålet var/er å bevare bosetningsstrukturen i landet.

Statistikken over folketallet i kommunene viser at målet ikke er nådd. Hovedvirkemiddelet, arbeidsplasser over hele landet, har ikke vært formålstjenlig. Flest arbeidsplasser er skapt i noen få regioner og i de store bysentrene. Det har ikke vært tilstrekkelig kongruens mellom næringsgrunnlag og næringsutvikling. Typiske servicenæringer har vokst betydelig de siste tiårene. Disse «trives» ikke på landsbygda.

Følgelig har mange distriktskommuner redusert folketallet med opptil 80 prosent fra 1970 til i dag, uten at partiene har evnet å snu utviklingen. Politikerne kan ikke vedta stavnsbånd og låse folk til en kommune. Vi har flyttefrihet i Norge.

Men de politiske partiene kunne analysert og evaluert årsakene til at politikken ikke virker. Det har distriktsminister Helleland gjort de siste årene. Hun har fått utarbeidet flere NOU-er som – igjen – redegjør for tingenes begredelige tilstand. men bare i noen grad om folks flyttepreferanser.

NOU-en om næringsutviklingen lanserer tiltak som kan, men muligens bare i liten grad, bremse utviklingen i folkeflukten fra periferikommunene. Men selv Høyre har ikke vært interessert å implementere forslagene i politikken sin. Kostnadene blir for antakelig høye, uten at dette er sagt direkte. Eller: partipolitikken er en skute som er vanskelig å snu eller endre, man er for tradisjonsbundet og for lite nytenkende, eller innovativ som det heter i dag.

For å få flere unge med utdanning til å bosette seg utenfor de sentrale byområdene, må tiltakene i større grad personrettes. Arbeidsplass alene er ikke nok. Unge har flere behov, som bolig, barnehage. skoler, trening, shopping, kafeer, uteliv, variert kulturtilbud osv. I periferien er det bare regionssentra med en viss størrelse kan tilby dette.

J. F. Kennedys devise fra 1962 synes i dag å være snudd til denne: «Jeg spør ikke hva jeg kan gjøre for landet. Jeg spør hva landet kan gjøre for meg.» Eller som det heter på «nynorsk» i dag: «What`s in it for me?»

Hele distriktspolitikken med mål om å bevare bosetningsstrukturen må dreies mer i retning fra arbeidsplass til person.

Samfunnet har i disse 50 årene brukt 1000 milliarder i forsøket på å skape arbeidsplasser over hele landet. Politikken har i forhold til målet vært forfeilet. Utviklingen i distriktskommunene viser dette. Og Vedum har skapt seg en stor politisk plattform ved å påpeke manglene, og klukkle om «sentraliseringen».

Personrettede tiltak vil også koste, mange hundre millioner hvert år. Men midlene bør ikke strøs blindt ut over hele landet. Utviklingsmulighetene i typiske distriktsnæringer må analyseres og vurderes vedrørende framtidig bærekraft. Bindingen mellom bosted og arbeidsplass må orienteres mot slik den er i oljesektoren.

Midlene, både de nøringsrettede og de personrettede, må kanaliseres til områder/steder som vurderes å ha et fremtidspotensiale. Og med en «grønn» profil.

Høstens nye storting bør ta utfordringen å utforme en ny målsetting og en ny, framtidsrettet virkemiddelpakke for distriktspolitikken.

Og samtidig videreføre en verdibasert velferdspolitikk.

Kommentarer til denne saken