I 1958 kom en nonne for å slå seg ned i Bodø – Ruth Earley (1919-1997). Klosterliv og nonner var ikke helt fremmed for bodøværinger. Men at en nonne hadde vært en fremragende ballettdanser, var nok forunderlig å forestille seg.

Hvorfor slo hun seg ned i gjenreisningsbyen nord for polarsirkelen? Hun som hadde vært danser i ett av verdens ypperste og mest prestisjefylte ballettensembler, The Royal Ballet i London. Svaret finner vi i hennes møte med krigens gru mens hun var på balletturne i det utbombede Tyskland. Inntrykkene fikk henne til å stille seg spørsmålet om hun skulle fortsette sin profesjonelle dansekarriere, eller om det var andre livsoppgaver som var viktigere. Hun tok da valget om å vie sitt liv til å tjene sin skaper og den oppvoksende slekt. Veivalget førte henne til Dominikanersøstrene i Mariaklosteret og St. Eysteins menighet, etablert i 1953 i Bodø. Langt fra verdensmetropolens glitter og rampelys.

Det er en generell tanke at nonner fører et stille og tilbaketrukket liv i bønn. For søstrene i Mariaklosteret var misjonsoppgaven å ta del i samfunnet rundt seg. De ville legge til rette for glede og omsorg for barn og unge. De rettet oppmerksomheten mot oppvekstvilkår: Bodø manglet tilbud til de yngre gruppene. De driftige kvinnene skaffet derfor midler til å etablere «Barnevennen» i Hernesveien. Da bygget sto ferdig, huset første etasje barnehage, mens underetasjen var danseskole og byens første ungdomsklubb. Sistnevnte ble viktig for kulturlivet i Bodø: Et gryende rocke-Shadows-sangmiljø oppsto. Marit E. Bakken og Halvdan Sivertsen har gode minner fra denne tiden hos «Nonnan». De beskriver med ordene «et frilynt og rusfritt miljø-fordomsfritt-ungdomsstyrt-gratis for alle-et moderne ungdomssenter».

I dag er det ballettskoler som fortsatt lever. Ann-Karin Bodøgaard, Heather Hebbert og Pias ballettstudio førte arven videre. Men det var hos «Nonnan» det startet. De la grunnlaget for dansekompetansen i regionen, innen klassisk ballet. I tillegg fikk den jevne bodøværing mulighet til å gå i teater og oppleve «Snehvit» og «Nøtteknekkeren». Så populære var forestillingene at den lille scenen på «Barnevennen» ikke var stor nok. Søstrene måtte låne en større scene i byen, Aspåsen aula.

«La ungdommene danse deg i møte – det var søster Ruths tanke», forteller Arne Engmo i Aktuell i 1965. Hundrevis av barn og ungdommer deltok gjennom årene i ballettklassene hennes. Hun lot alle få en sjanse, uansett talent. – Med god veiledning og omsorg har ALLE et potensial, sa hun.

Slik ble søster Ruth den første som lærte langbente, keitete pikebarn å innta stillinger og trinn med en sikker smidighet forbeholdt de profesjonelle. Hun instruerte ballettklassene og koreograferte dansene. Sammen med medhjelpere kreerte hun kostymer til forestillinger med publikum. Søster Magdalena akkompagnerte trofast ved pianoet. De som opplevde søster Ruth, vet at hun ikke begrenset omsorgen for de unge til å undervise i ballettrinn. Hun lærte elevene sine omtanke og kjærlighet for hverandre. Ballettklassene ble som en stor familie. Dersom det ble endringer i øvingstidspunktet, hev hun seg rundt selv for å levere beskjeder. Vinterstid på sparken i sine flagrende gevanter. Var det bart på veiene, syklet hun rundt.

Slik gikk det at Ruth, en vever skikkelse i vid nonnedrakt med danserinnerank holdning, la grunnlaget for Bodøs klassiske ballettmiljø.

– For meg ble altså balletten livsveien, sier Ann-Karin Bodøgaard. – Da jeg kom tilbake til Bodø som nyutdannet ballettpedagog i 1975, tok jeg straks kontakt med søster Ruth. Det ble år med tett samarbeid, før hun dessverre ble beordret tilbake til England. Søster Ruth håpet komme til byen vår igjen. – Du må bare ta vare på kostymene og de flotte kulissene, sa hun da hun reiste, vel 60 år ung. Men dessverre returnerte hun aldri. Det er en tid for alt. Da jeg senere startet ballettpedagogutdanning ved Høgskolen i Bodø, vet jeg at søster Ruth applauderte fra London. Det frydet henne at dansen hadde «satt seg» i byen, sier Bodøgaard.

Søster Ruth var et spesielt medmenneske, og en inspirerende pedagog og kunstner som nøt stor respekt i Bodø. For sitt varme engasjement for bl. a ungdommene, ble hun sammen med de øvrige Dominikanersøstre i 1972 tildelt Bodø kommunes kulturpris. De var med og skrev byens historie.

Denne heder vil vi nå gjøre synlig. Så vi husker. Inspirerer våre unge. Som representant for Dominikanersøstrenes engasjement ber vi om at søster Ruth får sin egen hedersbenk, kanskje utenfor Stormen konserthus. Iallfall der dansen fortsatt får leve. Et konkret bevis på byens takknemlighet.

Hederskvinner Bodø

Høsten 2021 kom organisasjonen «Hederskvinner Nordland» på plass, med overordnet målsetting på å hedre kvinner, som, på ulike vis, har gjort en betydelig innsats i kommunen sin eller i fylket vårt.

Fra Bodø lokallag er det pr i dag, valgt ut 12 kvinner som gode eksempler. Disse kan, til sammen, være til inspirasjon både for oss og for den oppvoksende slekt. Kvinnene er plassert på «rosetter», som nå står utstilt i foajéen i Stormen konserthus. Her kan man stikke innom og studere dem, én for én, i en kortversjon. I de kommende ukene vil Avisa Nordland gi en utdypende presentasjon av hver enkelt.

Noen av kvinnene har vært omtalt tidligere, men saker har lett for å gå i glemmeboka hvis man ikke gjentar dem.

Tidligere presentasjoner:

Les også

Foregangskvinnen Hildur Rørdam

Les også

Hederskvinnen Sigrid Bugge

Les også

Hederskvinnen Sofie Jakhelln: Kulturlivet er henne stor takk skyldig

Les også

Som en duft fra den store verden kom Doris Løkke til Bodø

Les også

– De trodde jeg var en maskot

Les også

En dansende nonne og pioner

Les også

Irma levde og åndet for gamle Bodø