Det har etter hvert blitt bred enighet om at det viktigste grepet der er kutt i menneskeskapte CO2-utslipp. Men der stopper stort sett enigheten; i det øyeblikk vi begynner å diskutere konkrete kutt begynner synet på tiltakene å sprike.

Stordelen av våre CO2-utslipp kommer fra produksjon og forbruk av energi; kullkraftverk, fossilbiler, gassvarme.

Det mest logiske er dermed å sette inn hovedstøtet her. Som Norge har gjort, blant annet gjennom en storstilt subsidiering av elbiler.

Norge har også en kjempefordel foran mange andre land ved at en så stor andel av vår energiproduksjon allerede kommer fra fossilfri vannkraft.

Det er oppsiden ved vårt nasjonale klimaregnskap, men nedsiden er kanskje enda større. Vi er nemlig også en av verdens største produsenter av fossil energi som olje og gass.

Så langt har dette regnskapet likevel gått opp, i stor grad fordi CO2-utslippene ikke registreres der oljen og gassen produseres, men forbrennes. Og Norge eksporterer nesten alt av det vi tar opp.

Det finnes et viktig unntak fra dette. For å drive en oljeplattform trengs det nemlig strøm og i dag får de fleste plattformer denne strømmen fra gassturbiner, som bruker av gassen de tar opp fra havbunnen.

Dette er med på å gjøre olje- og gassutvinning til den enkeltnæringen som står for størst utslipp av CO2 i Norge: i 2020 over 25 prosent av alle utslipp.

Slik sett er det forståelig at man ønsker å redusere disse utslippene, og da må plattformstrømmen hentes fra andre steder enn gassturbiner.

Dermed oppsto ideen om en såkalt "elektrifisering av sokkelen"; at elektrisiteten i stedet hentes fra land via strømkabler. Noe som i utgangspunktet kan ses på som en smart ide.

Planene har da også solid støtte fra et flertall på Stortinget. De mener en slik elektrifisering er helt nødvendig dersom Norge skal nå målet om å kuttes egne klimautslipp med 50 prosent før 2030.

Men ser man nærmere på saken framstår dette heller som et gigantisk, symbolpolitisk feilgrep. En type tiltak som klimadebatten dessverre er full av; tiltak der det synes viktigere å vise "handlekraft", enn faktisk å gjøre noe konstruktivt.

Årsaken er sammensatt. En ting er at dette vil bli ekstremt dyrt og det meste tyder på at man får mer ut av milliardene ved å bruke dem på andre klimatiltak.

Strømmen må nemlig hentes et sted, og da blir det mindre strøm til andre formål som elektrifisering av transportsektoren og utvikling av ny grønn, industri.

På Vestlandet er allerede flere slike grønne prosjekter stilt i bero på grunn av kraftmangel.

Men hovedinnvendingen er av en mer logisk art. For hva vil skje med den gassen som i dag brukes til plattformstrøm? Den vil bli eksportert til Europa der den vil bli, ja, brent.

Alt man gjør er derfor å flytte utslippene fra det norske CO2-regnskapet til andre lands. Det er omtrent som å flytte møkka fra egen hage til naboens, for så å hevde at man har opptrådd miljøvennlig.

Nå er klima som sagt komplisert, og de som forsvarer elektrifisering mener det i stor grad vil avhenge av hva overskuddsgassen brukes til.

Dessuten mener mange at etterspørselen etter norsk gass vil gå ned framover, og dermed kan den bli liggende urørt i stedet.

En ting er at det er svært lite i dagens gassmarked som tyder på fallende etterspørsel. En annen at det da virker mer naturlig, som deler av miljøbevegelsen vil, å la gassen ligge der i utgangspunktet.

Det er også en myte at elektrifisering er nødvendig for å nå norske klimamål. Store deler av Norges CO2-utslipp, også fra sokkelen, er omfattet av EUs system med klimakvoter.

Det betyr at disse kuttene ikke må skje innenlands, det kan også skje gjennom kjøp av klimakvoter i Europa. Det vil gi oss uendelig mer igjen for milliardene, og bidra til en reell nedgang i de globale klimautslippene.

En av de mange som har påpekt dette er seniorforsker Asbjørn Torvanger ved klimaforskningssenteret Cicero. Det er helt legitimt å kjøpe klimakvoter fra kvotesystemet i Europa for å hjelpe til med å nå klimamålet, sier han til Faktisk.no.

Og selvfølgelig er det det, om målet er å få ned de globale utslippene og ikke bare få Norges klimaregnskap til å se penere ut.

Slik sett er elektrifisering av sokkelen en klassisk grønnvasking, både av olje- og gassektoren og Norges klimaregnskap.

Det får myndighetene til å framstå som handlekraftige, uten å løse noen av de grunnleggende utfordringene ved det grønne skiftet vi må gjennom.

Mer komplisert er klimaet likevel ikke, i hver fall ikke det politiske.