Make love, not work! Og så hever vi pensjonsalderen, Erna...

Stein Sneve er journalist og kommentator i Avisa Nordland.

Stein Sneve er journalist og kommentator i Avisa Nordland. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

AproposLegg dere sammen, og lag flere barn. Det var hovedbudskapet fra statsminister Erna Solberg i årets nyttårstale.

Bakgrunnen er at SSB i 2018 registrerte det laveste fruktbarhetstall i Norge siden målingene begynte på 1800-tallet. 

Norske kvinner føder i gjennomsnitt 1,62 barn hver. De burde født 2,08 barn, om fødselstallene alene skulle kompensert for antall døde.

Det betyr at vi vil bli stadig færre nordmenn framover, og de som er igjen vil bli stadig eldre. Og når stadig færre unge skal ta vare på stadig flere eldre, er det bare et tidsspørsmål før velferdssystemet bryter sammen.

Nå er ikke dette noen ny situasjon. Fruktbarheten i Norge har gått ned siden 196o-tallet, og det store fallet kom alt på 70-tallet. Mellom 1971 og 1977 gikk gjennomsnittlig fødselstall ned fra 2,49 til 1,76. Siden har tallet går marginalt ned og opp, før det nådde fjorårets bunnpunkt.

Slik sett kan man si at statsministerens handlingsvilje kommer noe sent.

At fallet var størst tidlig på 70-tallet sier også noe om årsakene til at norske kvinner føder stadig færre barn.

Det var i denne perioden norske kvinner for alvor tok steget ut i arbeidslivet, samtidig som nye prevensjonsmetoder gjorde det mulig for dem å ta kontroll over egen fruktbarhet.

Tiden lar seg ikke skru tilbake på noen av disse områdene.

Deri ligger mye av Erna Solbergs og regjeringens problem. Det forsterkes av at vi ser samme tendens i hele verden. Fallende fruktbarhetstall - og en stadig eldre befolkning - treffer når land etter land.

I 1950 fødte verdens kvinner i gjennomsnitt 4,7 barn pr. år, i 2017 var tallet 2,4. Altså en halvering. Utviklingen er ekstra dramatisk i Kina, som har 20 prosent av jordas befolkning. Der lå fruktbarhetstallet i 1970 på rundt 6,0 barn pr. år, i 2016 hadde det nådd «norsk» nivå, 1,62.

En del afrikanske land henger noe etter i denne utviklingen, men alt tyder på at verden om kort tid ikke trenger bekymre seg for overbefolkning.

Tvert om kommer de fleste land til å lide under mangel på arbeidskraft til å finansiere og delta i en stadig mer ekspanderende eldreomsorg. De som tror innvandring kan løse problemet over tid, kan dermed ha forregnet seg grovt.

Det samme har nok de som tror/frykter at de norske innvandrerne skal ta over landet. Også blant innvandrerkvinnene synker nemlig fødselstallet nå sterkt, etter å ha økt på begynnelsen av 2000-tallet.

Det skjer i takt med at stadig flere innvandrere kommer i arbeid. Dermed er vi tilbake til årsakene, og problemet med å snu utviklingen.

Økt arbeidsdeltagelse blant kvinner er en forutsetning for å berge velferden, samtidig som det ser ut til å undergrave den samme velferden på sikt.

Regjeringens løsning er slik sett logisk; økt tilrettelegging av arbeidslivet som gjør det mulig å jobbe og ha små barn samtidig.

Men det er lite tyder på at det alene vil være nok, uten at man samtidig undergraver den arbeidslinja velferden også er avhengig av.

Dermed vil den kortsiktige løsningen for velferdsstaten nok måtte finnes i andre enden av aldersspekteret; høyere pensjonsalder. Utviklingen i levealder og eldres helsetilstand tilsier at det vil være fullt mulig.

Men selv om det kan berge velferdsstaten, gir det ikke flere barn, og er slik sett bare å utsette problemene. Og håpe robotene kan redde oss, ved å ta over jobbene slik at endelig vi får mer tid til å lage flere barn?

«Make love, not war» var slagordet den gang fruktbarhetstallene begynte å falle. I dag bør vi kanskje vurdere å skifte til «Make love, not work».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags