Så kom dagen. Dagen da det ikke var mulig å kunne bo sammen lengere. Gudene skal vite at vi har forsøkt. Gjennom mange år. Vi har vært gift i over femti år og holdt i lag noen år lengere. Nå klarer min ektefelle ikke å bevege seg mellom senga og rullestol. Selv med rullator. Alt er blitt så forferdelig tungvint for både henne og meg. Hjemmetjenesten har imidlertid vært til uvurderlig hjelp for oss.

All honnør til denne kommunale tjenesten. En tjeneste som er sterkt undervurdert og ikke tilstrekkelig hensyntatt i de kommunale budsjetter. Aner jeg et opprør her?

Selvfølgelig kommer dette.

Vi har for lengst innsett situasjonen og kontaktet Tildelingskontoret i kommunen for noen år siden. Vi visste begge to at denne situasjonen ville komme før eller siden. Men dog ikke så fort.

Nå er den her. Vi mottok et brev fra kommunen for noen dager siden.

Der var det konstatert at en av oss var innvilget varig opphold i et sykehjem i «rullestolavstand» fra vår bolig. Dette bekrefter bare at vi gjorde et riktig valg ved å flytte hit. Nå kan vi begge nyte tiden vi har igjen mindre problematisk. Selv om denne tiden var planlagt for felles hygge og frihet på en helt annen måte enn den blir nå. Kanskje hadde vi en drøm om hytteliv, sydenliv og ellers kunne gjøre hva vi ville disse årene. Kapitalen var opparbeidet i denne hensikt.

Dette koster selvsagt, selv om vi begge har betalt noen titalls millioner i skatt over et langt yrkesliv og blir trukket ytterligere fra pensjonen den dag i dag. Uansett så tillater det offentlige å trekke pensjonistene ca. 75% av pensjonen før du i det hele tatt får råderett over egen nettoinntekt selv.

Ganske så usmakelig, spør du meg.

Her takseres man ut fra egen betalingsevne til yttergrensene. Ingen ting skal man tydeligvis kunne spare opp for eget bruk eller gaver til etterkommere i denne fasen av livet.

Noen er selvsagt heldige og mottar en arv eller en arvefordel som kan forvaltes og videreformidles. Men langt ifra alle. Verdiene man har opparbeidet seg ligger som regel bundet i fast eiendom. Men, også her vurderer det offentlige å iverksette en eller annen form for beskatning.

Arveskatt kaller man dette. Disse verdiene kommer ikke oss pensjonister til gode så lenge vi lever, - uansett. Med mindre vi selger og sylter verdiene ned på egen bankkonto. Selv denne kontoen snuser staten på. Dette kan man vurdere som formue, - og da kan formueskatt være en mulighet for nye inntekter.

Derfor bør vi foreta oss nødvendige tiltak før denne skatten iverksettes. Fast eiendom bør derfor overføres til etterkommerne snarest mulig.

I desember er det for tiden ikke skatt på pensjon. Derfor tillater det offentlige å trekke 85% av pensjonen så lenge du lever på institusjon. Muligheter til å tilgodese noen barnebarn med noen hundrelapper til jul fratas derfor de fleste som er kommet i denne situasjonen.

Jeg vil helst ikke blande meg inn i politikkens verden. Ganske enkelt av den grunn at det jeg har hørt så langt i valgkampene er forvirrende da det er umulig å skille mellom reelle løfter og valgløfter, som ellers er glemt så snart valget er over. Jeg stoler ikke lengere på budskapene og dette gjør valget vanskeligere.

Jeg er medlem av et parti, men i stor tvil om hvem jeg egentlig skal stemme på denne gang.

Kanskje skal jeg bare være fornøyd med tingenes tilstand, og leve som gammel, skuffet pensjonist og kanskje være fornøyd med den tilstand vi befinner oss i akkurat nå?

Vel, lykkelig bør jeg kanskje også være over å ha fått tildelt sykehjemsplass for min bedre halvdel. Men dette er fortjent. Det er tross alt betalt for denne plassen på forskudd. Nå må man betale for dette en gang til.

Jeg undres stadig om jeg lever i et av verdens rikeste land.

Nei, dette kan ikke lengere være en sannhet. - bare en gammel floskel.