I 2013 meldte jeg meg for første gang inn i et politisk parti. For meg som aldri hadde hatt noen fast partitilhørighet, var det et stort steg. Men bekymringen min for omfanget av miljøødeleggelsene både hjemme og ute i verden, hadde økt. Miljøpartiet De Grønnes budskap om at samfunnsutviklingen må underordnes hensynet til miljøet, selve livsgrunnlaget vårt, traff meg.

Seks år senere er engasjementet mitt det samme. Dessverre er det heller ikke mye annet som har endret seg. De norske utslippene er omtrent på samme nivå. De globale utslippene fortsetter å øke. Skogbranner, tørke, issmelting og ekstremnedbør er tydelige tegn på at klimaet er i ulage. FN anslår at 20 millioner mennesker har måttet forlate sine hjem på grunn av klimaendringer i 2019. Togradersmålet ligger an til å glippe, med enorme konsekvenser for mennesker, dyr og natur.

Jeg tror fortsatt på det å jobbe politisk. Jeg tror på demokratiet, og vil arbeide politisk for å utvide og styrke folkestyret. Men jeg tror ikke lenger politikk er nok.

– Jeg kan bare tilby dere blod, slit, tårer og svette, sa Winston Churchill til det britiske Underhuset i mai 1940. I 2019 står vi overfor en global krise som vil kunne få langt alvorligere konsekvenser for verdenssamfunnet enn de to verdenskrigene. Vi står overfor raske og dyptpløyende samfunnsendringer – enten for å hindre økologisk kollaps, eller i verste fall som følge av den.

Jeg etterlyser kriseforståelsen og ærligheten Churchill viste blant dagens statsledere. Jeg savner et budskap om at vi står overfor en omstilling som vil kreve noe av oss.

Organisasjonen Extinction Rebellion (XR) målbærer denne kriseforståelsen og utålmodigheten, illustrert ved timeglasset i organisasjonens logo. For meg oppleves det meningsfullt å være del av en verdensomspennende bevegelse som, i likhet med den grønne politiske bevegelsen, jobber for endring og bærekraftig utvikling over hele verden.

Fredelige protestbevegelser har endret historiens løp tidligere. De kan påvirke både politikk og normer og endre samfunnet for alltid. Sivil ulydighet i miljøsaker er heller ikke noe nytt.

Så hvorfor møter akkurat Extinction Rebellion så stor motstand? Hva er det som får Avisa Nordland til å omtale XR som en «ekstrem gruppe»? Er det forslagene om å utvide og fornye demokratiet på måter vi i Norge ikke er vant til, eller kan det skyldes en grunnleggende motvilje – en motvilje jeg kjenner på selv – mot å ta innover seg det forskerne forteller om klodens tilstand?

Markeringene til Extinction Rebellion Norge har rettet seg mot store og tunge samfunnsaktører, som olje- og gassnæringa, mektige mediekonsern og den internasjonale cruisenæringa. De tar i bruk sterke virkemidler, men er 100 % fredelige og inviterer til diskusjon, refleksjon og ettertanke.

Det er langt fra aktivisme til ekstremisme. Derfor er det skuffende at Avisa Nordland, ved å click-baite med ord som «ekstrem», plasserer seg tett opptil en retorikk som til nå har vært forbeholdt nettaviser som Resett og Document.no.
Mine bestefedre levde helt adskilte liv og i ulike land. Men begge var villige til å risikere liv, helse og fangenskap for noe de trodde på. For noe som var større enn dem selv.

Hva med oss i vår tid? Har vi blitt for feige til å risikere trygghet, økonomi eller helse for det vi tror på?

Ungene våre demonstrerer jo allerede. Er vi klare for å ta til gatene sammen med dem, eller lar vi dem kjempe denne kampen alene?

Sivil ulydighet i seg selv er ikke kontroversielt eller ekstremt. Hva vi brenner for, og hvor langt vi er villige til å gå, varierer. Men de fleste av oss har saker eller mennesker som betyr så mye for oss, at vi er villige til å utfordre loven av samvittighetsgrunner.

For meg er klimakampen en sånn sak. Derfor har jeg meldt meg inn i Extinction Rebellion.