Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hun etterspør empatien hos denne offentlige etaten og hevder at utallige dyr lider fordi Mattilsynet svikter.
God dyrevelferd er viktig, og det vil alltid være rom for forbedringer i måten Mattilsynet løser oppdraget på. Derfor er det bra med diskusjon rundt Mattilsynets arbeid på området. Men diskusjonen må være faktabasert og realistisk.
Rolness tar opp en rekke ulike forhold, og nevner fire konkrete saker som bevis for situasjonsbildet hun tegner. Vi kan ikke gå inn i enkeltsaker i media, men vil kommentere noen av påstandene.
Mattilsynet fører i stor grad risikobasert tilsyn. Det vil si at vi leter der vi mener det er størst mulighet for at regelverket ikke følges, eller der konsekvensene av regelbrudd vil være alvorligst. I 2020 fant vi likevel ingen brudd på regelverket i 61 % av de 2840 dyreholdene vi førte tilsyn med. 23 dyrehold med alvorlig vanskjøtsel ble avdekket. 2020 var ikke spesielt, antallet inngripende tiltak har holdt seg lavt over tid. Tallene gjenspeiler derfor ikke påstanden om at dyrevelferden er blitt borte.
Mattilsynet bruker ressursene sine innenfor de rammebetingelsene politikerne gir oss gjennom statsbudsjett og tildelingsbrev. Driftsbudsjettet vårt er redusert med ca. ti prosent siden 2011. Vi forholder oss til at innstrammingene for Mattilsynet vil fortsette, som for alle andre offentlige etater. Det kreves av oss at vi bruker samfunnets midler mest mulig effektivt og målrettet, og har en god balanse mellom de ulike samfunnsoppdragene våre. Dyrevelferd er høyt prioritert, men dyrehelse og trygg mat er også svært viktig. Vi må derfor spisse innsatsen og føre mest tilsyn der risikoen for dårlig dyrevelferd er størst. Bekymringsmeldinger og kronisk dårlige dyrehold er de viktigste satsingsområdene våre nå, i tillegg en landsdekkende kampanje på svinevelferd.
Rolness kritiserer at dyrevernsnemndene ikke lenger får reise på selvstendige rutinetilsyn. Stortinget har gjennom dyrevelferdsloven av 2009 endret dyrevernsnemndenes rolle fra å være selvstendige tilsynsorgan til å skulle ivareta lekmannsskjønnet i dyrevelferdsarbeidet. Det stilles i dag større krav om kunnskap i offentlig forvaltning enn det man kan forvente av lekfolk i en nemnd, derfor kan de ikke lenger reise ut på selvstendige rutinetilsyn.
Bekymringsmeldinger er ett av flere grunnlag for risikobasert tilsyn. Mattilsynet mottar rundt 12 500 bekymringsmeldinger årlig. Det er ikke mulig eller nødvendig å følge opp alle med fysiske tilsyn. Men alle meldingene blir vurdert, med mål om å avdekke de sakene som krever oppfølging. Mange av meldinger omhandler ikke alvorlige lovbrudd, eller har vage i beskrivelser av hva det gjelder eller hvor dyrene er. Mange meldinger hører ikke hjemme hos Mattilsynet. Dessverre kan det hende at selv prioriterte meldinger må vike for andre viktige dyrevelferdssaker. Men ingen meldinger blir slettet, og tas fram igjen hvis nye opplysninger tilsier det.
Kronisk dårlige dyrehold påfører mange dyr lidelse. Slike saker har høy prioritet, men er svært ressurskrevende og må gå foran mindre alvorlige forhold. Vi er enige i at noen slike dyrehold har fått fortsette driften for lenge. Vi arbeider derfor med metoder for mer systematisk oppfølging, med varig bedring eller avvikling innen forsvarlig tid. Men vi må gå gradvis fram dersom dyrene ikke er i akutt krise, noe også flere rettssaker den siste tiden har vist.
At dyrehold får utvikle seg til dyretragedier under Mattilsynets oppsyn, er en alvorlig påstand. Med «dyretragedier» mener vi alvorlig vanskjøtsel som fører til at dyr dør eller må avlives på grunn av manglende tilsyn og stell. I 2020 avdekket vi 23 slike dyrehold. Selv om hvert tilfelle er ett for mye, mener vi tallet er lavt i forhold til det totale antallet dyrehold og tilsyn.
Rolness kritiserer også Mattilsynets virkemiddelbruk. Loven pålegger Mattilsynet å bruke opptrappende virkemidler – og ikke strengere virkemidler enn nødvendig – det som skal til for å sikre at regelverket blir etterlevd. Veiledning er et viktig virkemiddel som ofte er nok. Men vi bruker hele verktøykassen, fra pålegg om endring, via tvangsmulkt og overtredelsesgebyr til avvikling, aktivitetsforbud og politianmeldelser. Å bruke opptrappende virkemidler tar tid. Noen ferske rettssaker viser at vi må begrunne svært godt og ikke gå for fort fram.
Rolness bagatelliserer faren for spredning av dyresykdommer. Det viser en mangel på forståelse for sammenhengen mellom menneskers og dyrs helse. Dyrevelferd, dyrehelse og folkehelse henger tett sammen, det har pandemien minnet oss om. En oppsplitting av Mattilsynet, slik Rolness tar til orde for, bryter med prinsippet om en-helse, og en felles kontrollinstans fra jord til bord. Det vil heller ikke automatisk føre til høyere bevilgninger og flere menneskelige ressurser, men til flytting av ressurser og sannsynligvis mer administrasjon.
Mattilsynet har hundrevis av veterinærer i jobb hver eneste dag for å håndheve regelverket om dyrevelferd. De står i mange krevende saker der de må forholde seg til lidelse hos både dyr og folk. Det er en unison tilbakemelding fra dem at de ønsker de kunne gjøre mer, og det er tungt for dem å måtte prioritere knallhardt mellom viktige oppgaver.
