Gå til sidens hovedinnhold

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv»

Artikkelen er over 1 år gammel

Et av mange ordtak min far brukte titt og ofte når det var snakk om urettferdighet som ble begått.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Han oppfordret til å tørre å si i fra. Ta et standpunkt som innebar å vise omsorg for alle – ikke bare seg selv og de aller nærmeste. Det er det jeg forsøker nå.

Å være voksen er først og fremst forbundet med ansvar og selvstendighet. Man står fritt til å gjøre egne valg, og deretter stå til ansvar for valgene man har tatt. Det er i hvert fall slik jeg er oppdratt.

For å styre oss som samfunn har vi politikere som skal være våre representanter. Folkets røst skal gjenspeile seg i de vedtak som blir gjort. Hvilke prioriteringer vi som samfunn samlet stiller oss bak, bør være tydelig når det gjelder drift av samfunnet. Det er ingen enkel jobb å være politiker, la det være helt klart. Politikerne skal ivareta alle, noe som ofte viser seg utfordrende.

Selv slipper jeg å ta andre avgjørelser enn de som angår min jobb, min familie og meg selv. Og det gjør vil alle på forskjellige måter. Men når det kommer til hva vi ønsker for fellesskapet er mange uenige – på papiret. Og våre uenigheter, som egentlig er ganske små, de gir oss muligheter til å velge hvilket parti vi ønsker å stemme på.

Men er det egentlig slik at vi får det vi stemmer på? Er politikk egentlig det samme som en klubb? Hvor man spiller kamper mot hverandre? Og hvor man skifter spillestil alt etter hvem motstanderen er? Hva spiller man om, bortsett fra makt? Og hvem er man villige til å spille på lag med for å beholde makta?

Uansett; omsorg for andre er vel ikke politisk betinget? Vi har vel, i det herrens år 2020, forstått og akseptert at det er plass for alle? Og at alle skal gis mulighet til verdige liv?

Hva heter det partiet som ved neste valg kan garantere at skole og helse skal prioriteres for alle, uansett politiske drakamper? Som sørger for at de som trenger ekstra oppfølging, og som kanskje ikke er «som alle andre», sikres forhold i skolen som gir subjektive følelser av mestring? Som ikke er villige til å inngå kompromisser som svekker dette tilbudet?

Gi meg navnet på det partiet, for dette teller mye for hvem som får min stemme.

- jeg aksepterer at vi ikke har økonomi til alt.

- jeg aksepterer at faglige vurderinger legges til grunn for tilbud som gis.

- jeg aksepterer at «Rom ble ikke bygget på èn dag».

- Men jeg aksepterer faen ikke at man med åpne øyne ser på at «de svakeste» blir ofret til fordel for mye annet svada man bruker offentlige midler på!

Den siste tiden har kuttene i Bodø-skolen vært diskutert ganske heftig. Noen hevder at det er katastrofale kutt, noen hevder at det er balanserte kutt, mens andre igjen hevder at det ikke er noen kutt å snakke om. Hva er egentlig riktig? Litt rart at de folkevalgte skal snakke så kryptisk at de ikke selv forstår innholdet?

Jeg spør; Er kuttene i skolen slik folket har stemt? Er det dette folket vil ha?

Hvis ja, oppfordrer jeg til å opprettholde de kutt som er varslet. Hvis ikke, oppfordrer jeg til å snu, slik at folkets holdninger kommer til uttrykk. Barn og unges skolegang berører oss alle før eller senere i livet, og er i så måte like essensielt som vårt helsevesen. Det smaker også bedre enn politiske kameler…

Jeg har tidligere uttalt at skole er en plikt i Norge. Med plikter følger også rettigheter – rett til en offentlig grunnskoleopplæring, eller gjennom annet, tilsvarende opplæring.

Og så er vi så heldige at vi bor i Norge. Her skal det være slik at dersom en elev ikke har eller kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har eleven rett til spesialundervisning.

Slik at opplæringen igjen blir såpass tilfredsstillende at man oppfyller de kravene som stilles for at man skal få et verdig liv.

Som det står i formålsparagrafen i opplæringsloven: «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.»

I tilbudet Alberthaugen skole har gitt i over 35 år, har man med knøttsmå midler drevet et opplegg som har berget mange potensielle evige sosialklienter, i beste fall. Det er mennesker vi snakker om.

Som du og jeg. Og som gjennom en ny start, og et alternativt opplegg, i dag besitter jobber som vi alle drar nytte av hver dag. Og i tillegg har de et verdig liv. De belaster verken helsevesen eller NAV.

De betaler skatt og er vanlig «betalende passasjerer».

De trengte bare akkurat i den fasen noe annet enn ordinær skole, med store klasser, høyere faglig press enn de orket, og som var en arena hvor de gikk på nye tap hver eneste skoledag. De trengte å bli sett. Å bli pratet med, ikke til. De trengte å bli satt på prøver som gav mestring. Større og større prøver. De trengte litt ekstra oppmerksomhet. En annen type oppmerksomhet. De trengte å bli kjent med seg selv.

Har ikke vi som samfunn råd til å gi dem det? Eller har vi råd til å la være? Jeg har jobbet der selv som lærer i flere perioder, og møter enda ukentlig takknemlige mennesker – både tidligere elever, søsken, foresatte og besteforeldre. Og tilbakemeldingene er udelt positive til hvor mye akkurat de årene på Alberthaugen betød for resten av livet.

Den største eksperten på dette tilbudet heter Øystein Bjørbæk. Han har gått av med pensjon, men lever i beste velgående. Spør ham til råds da vel! Og lytt til de rådene som blir gitt! Og de nest største ekspertene er de som jobber der – hva mener de? Hvilke problemstillinger er det de håndterer hver eneste skoledag? De største ekspertene på sine egne barn er de foresatte – blir de hørt?

PPT har vært samtalepartner i alle år, og kjenner tilbudet meget godt – hva sier deres observasjoner?

Det paradoksale med unge som lever med vansker, er at de ikke er skyld i dette selv. Men det er de som må betale prisen i form av at selvfølelsen brytes lengre og lengre ned. De blir maktesløse. De vil jo gjerne, men får det ikke til – de er lei av å IKKE lære.

For all del, dersom kommunen sitter med et tilbud som kan erstatte det Alberthaugen har gitt, og fortsatt kan gi, så er det bare å peise på. Hvis man sitter med kompetanse, kultur, menneskelige egenskaper ut over stillingsbeskrivelse, beviselig effekt over tid, OG en ideologi som matcher det.

Alberthaugen gir – se det vil jeg gjerne se før jeg tror det.

Hvis man derimot har respekt både for hva som er gjort, og som kommer til å bli gjort, så lar man fagfolk få gjøre det de har gjort i over 35 år. Man driver ikke å rører i noe man ikke har forutsetninger for å mene all verden om. Annet enn resultatene til Alberthaugen, og de taler for seg selv.

Tillit skapes, og tillit gis – Bodø kommune har en lojal gjeng som de etter mitt syn selv ikke ser verdien av. Og det gjelder ikke bare på Alberthaugen. Det gjelder på alle skoler og barnehager i kommunen. Der jobber det et gjeng som bør applauderes hver dag – til og fra jobb – fordi de ivaretar den viktigste delen av alle våres liv – skolegang i den alderen som i stor grad er med på å definere oss mennesker for resten av livet.

Jeg skal ikke tallgi antall stillinger som må fjernes grunnet kutt i budsjett, men at det vil påvirke tilbudet lærerne kan gi, og dermed vil påvirke tilbudet elevene vil få, må jo være å anse som relativt sikkert. Og at tilliten til skoleeier også vil påvirkes, ja det anser jeg som like sikkert.

At det er behov som fellesskolen ikke kan dekke, handler ikke om at det er 60-tallspedagogikk eller ikke. Det handler om at økonomien styrer oss i retning av større skoler, billigere administrasjon, større klasser, og en lettvintløsning som skaper flere som blir stående utenfor. 60-tallspedagogikk er å ikke ivareta alle.

Og å stemple mennesker som udugelige. Har vi ikke kommet lengre enn det?

Å være normal – hva er nå egentlig det? Ingen lykkes i alt, så det er IKKE normalt. Ingen er HELT fornøyd med seg selv, så det er ikke normalt. Det perfekte er ikke det normale, selv om vi alle jobber mot det.

Å slite på skolen er derimot normalt. Å slite med seg selv og sitt er normalt. Å være forskjellig fra alle andre er normalt. Vi har aldri vært, og kommer aldri til å bli like. DET er akkurat det som er normalt. Menneskelig er normalt, og jakten på at vi alle skal bli like må opphøre straks!

Med gode vekstforhold blir det folk av de aller fleste – det finnes det utallige bevis på.

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Å kutte i tilbudet på Alberthaugen er en urett for de som trenger dette tilbudet for å komme seg videre.

Og den tåler jeg ikke så inderlig vel.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.