Å vaske hendene er blitt vårt nye hverdagsrituale. Gjerne flere ganger om dagen, lenge og grundig.

Dette er effektivt smittevern, men har også en annen side. En bokstavelig talt rituell side. Svært mange av våre ritualer - både religiøse og verdslige - handler om en eller annen for for renselse.

Vi finner dem i alle kulturer, og de går tilbake til tider da ingen hadde hørt om virus, eller smitte. Renhet er nemlig også et mentalt fenomen, og drømmen om renhet har historisk sett ført til utallige overgrep mort "de urene".

Det er slik sett ingen tilfeldighet at oppdagelsen av bakterier og smitte utover 1800-tallet også førte til framveksten av en såkalt vitenskapelig rasisme.

På samme måte som menneskekroppen måtte beskyttes mot urenhet for å unngå smitte, måtte samfunnskroppen beskyttes mot de urene. Undermenneskene og bastardene.

Man brukte til og med begrepet rase-hygiene, og dro rene paralleller til hvordan man bekjempet skitt og smuss ellers.

Den engelske antropologen Mary Douglas har kalt skitt «ting som ikke befinner seg dere de skal»: Saus på en tallerken er deilig, saus på skjorta er skitt.

Douglas har vist hvordan frykt for urenhet henger nøye sammen med en lengsel etter orden. Renhet er bare en bokstav unna én-het, og det grunnleggende truende ved urenheten er at den gjør verden rotete, komplisert og uoversiktlig.

Den polske sosiologen Zygmunt Bauman utvikler dette videre i artikkelen «Dream of purity», der han ser på hvordan drømmen om renhet også påvirker vårt syn på «den fremmede».

Den fremmedes ankomst er som et jordskjelv, skriver han, den knuser klippen som hverdagens trygghet hviler på. Den fremmede «befinner seg ikke der han skal», er ikke som oss og truer dermed den etablerte følelsne av én-het.

Veien er ikke lang derfra til å definere den fremmede som "skitt», noe om må fjernes - gjerne med hardhendt skrubbing. Og dette er noe som stikker dypt i oss alle. Det er en av grunnene til at det er så vanskelig å bekjempe fremmedfrykt og rasisme.

Et sted å starte er å droppe kampen for både renhet, én-het og orden; å akseptere at vi som mennesker først og fremst er individer, til og med sammensatte individer der godt og ondt, rent og skittent er flettet så tett sammen at de ikke er til å skille fra hverandre.

Vi fødes inn i grupper og formes av gruppen, men vi er ikke gruppen. Enten vi er svarte eller hvite, unge eller gamle, levende eller døde. For lengselen etter renhet gjelder historien også.

Det er lett å forstå folks sinne over at historiske figurer har fått statuer og minnesmerker, uten at deres mørke sider også problematiseres. Det finnes da også statuer som godt kan flyttes, gater som kan omdøpes. Dette er jo noe vi gjør hele tiden.

Men kravet om å ødelegge statuer eller kunstverk fra andre tider er primært en del av vår drøm om renhet og orden. Av vår manglende evne til å se mennesker som sammensatte individer, og ikke representanter for en tid eller en gruppe.

Det går an å være nasjonalist og frihetskjemper, å være rasist og krigshelt, å være nazist og stor forfatter. Det går an å hedre det ene, uten å hylle det andre.

Å ødelegge statuer hjelper ingen, men debatten rundt statuene kan hjelpe oss. Ikke minst om vi bruker debatten til å skjønne at verden ikke er svart-hvit, at mennesker ikke kan deles opp i enkle kategorier, at kravet om orden og renhet er livshemmende, at vi trenger urenhetene for å komme oss videre.

Eller for å sitere Mary Douglas: "Når renhet ikke er symbolsk, men en rettesnor for dagliglivet, blir den nødvendigvis gold og fattigslig. Renheten er fiende av forandring, av tvetydighet og kompromiss".

Så vask gjerne hendene videre, men hold hjernen din uren og i uorden.