Gå til sidens hovedinnhold

Dønn ærlig Ricardo Friedrich om knalltøffe nedturer: – Vi må snakke mer om de mentale problemene i fotballen

Artikkelen er over 1 år gammel

Les hele hans åpne brev til Bodø/Glimts fans.

Kjære Glimt-fans og Bodø-samfunnet. Dere ble ikke kvitt meg, i alle fall ikke ennå.

Siden jeg ikke har hatt sjansen til å si ha det bra på skikkelig vis, bestemte jeg meg for å skrive dette brevet, for jeg føler at det er mye som bør sies om de tre sesongene vi har hatt. Og mye å være takknemlig for.

Jeg var en av dere, og jeg vil alltid være det. Det var tiden for å skilles, men jeg vet at det ikke er farvel, for jeg vil få se dere igjen en dag. Det har vært en lang reise i Bodø, tre år av mitt liv, og jeg setter virkelig pris på all kjærligheten og støtten jeg har fått fra dere. Her er min historie, fra dag én:

2017 startet på overraskende vis. Jeg slet profesjonelt og var usikker på framtiden min. Jeg ble tvunget til å ta farvel med en annen familie jeg hadde bygget opp i Finland. Klubben jeg spilte for slet økonomisk, selv om resultatene de siste to årene mine der var de beste i historien vår.

Oppholdet mitt i Norden var nesten ved veis ende da jeg fikk en telefon fra Jonas Ueland Kolstad, som sa at en klubb i Norge var villig til å ha meg på prøvespill. Det var mitt siste håp. Jeg ble så glad og opprømt, for jeg visste at det var sjansen min til å gå videre og ta et steg opp i karrieren min.

I løpet av en og en halv dag var jeg på plass i Norge. Jeg var ikke i verdens beste form fysisk og teknisk, siden jeg ikke hadde hatt sesongoppkjøring, men mentalt var jeg motivert og takknemlig for sjansen. Jeg hadde to treninger med laget, så spilte jeg i en treningskamp. Vi vant og jeg holdt nullen. I et møte rett etter kampen sa trenerne at de ville signere meg. Jeg glemmer ikke blikket i øynene på Kjetil og Jonas. Jeg så at de trodde på meg og at de virkelig ville ha meg i klubben. Det forandret livet mitt.

Jeg ringte kona med en gang, hun gråt i telefonrøret. Hun klarte ikke å følge med på kampen fordi hun ba hele tiden! Vi var såret av tingene vi hadde opplevd i Finland. Så kom nyheten som sent fra oven. For å komme til Bodø måtte jeg gi avkall på all lønn jeg hadde til gode, jeg hadde ett år igjen av kontrakten der. Det var den eneste måten, sa de. Jeg stolte på Glimts prosjekt og jeg trengte å dra til et nytt sted for å holde drømmen om å spille fotball på toppnivå i live og hjelpe folk gjennom idretten jeg elsker.

På flyet til Bodø skjedde noe utrolig. Min kone og jeg så nordlysene for første gang i Finland, men vi hadde aldri sett dem på et fly. Ikke før den dagen. Vi var veldig slitne, jeg hadde reist Bodø-Rovaniemi og tilbake tre ganger på 10 dager. Vi gråt litt mens vi nøt utsikten. Det var magisk. Der og da bestemte vi at hvis vi fikk en jente, ville vi kalle henne Aurora. Vi visste at noe spesielt skulle skje i Bodø og at vi kom til å få det fint. Og vi hadde rett!

De offisielle kampene begynte og jeg fikk sjansen til å spille fra andre kamp i Obos-ligaen. Vi oppnådde målet om å komme tilbake til Eliteserien. Det var en veldig viktig sesong og jeg var stolt over å være en del av det. Jeg vet at jeg ikke spilte på mitt beste, kroppen min var ikke i topp slag men jeg ga alt i hver kamp og spilte med hjertet. Jeg ble oppgitt over å bli skadet mot Tromsdalen og gå glipp av resten av kampene, men det overordnede målet var det viktigste. Heia Glimt!

Jeg fornyet kontrakten min og ble førstevalg i Eliteserien. Jeg var klar og brukte ferien min i Brasil for å forberede meg. Ting forandret seg bare tre uker før ligastarten og det tok åtte kamper før jeg fikk min debut i Eliteserien. Men jeg var klar og med Guds hjelp klarte jeg å bevise at jeg absolutt kunne spille på det nivået. Vi hadde et godt lag, men vi slet med mange uavgjorte kamper og marginene gikk imot oss. Til slutt kjempet vi hardt mot nedrykk. Det var en tøff periode og vanskelig å akseptere situasjonen, men jeg tvilte aldri på laget vårt og ville ikke engang tenke på å rykke rett ned til Obos etter opprykket.

Jeg husker at jeg gikk inn i garderoben etter at vi tapte 1–0 mot Molde på hjemmebane. Erling Braut Haaland satte inn en retur etter et skudd. Jeg var veldig sint, slo i bordet og ropte: Vi skal ikke rykke ned! Alle gutta så på meg med redsel i blikket. På slutten klarte vi å sikre plassen i Eliteserien.

2019: Alle mediene og ekspertene sa at vi kom til å rykke ned. Men hadde de sett nøye på treningskampene, ville de visst at de tok feil.

Sju seiere og bare ett tap er ikke tilfeldig. Vi mistet noen viktige spillere, men det var noe spesielt med denne gruppa. En sult etter å trene og å utvikle oss individuelt og som lag. Som lag og gruppe hadde vi energi og viljestyrke til å vinne.

Det var en stor ære å få bli kaptein for denne gruppa. Men det er alltid et men, ikke sant, Markus André Jensen? Med armbåndet kommer også ansvar. Det er greit, jeg hadde aldri et problem med det. Jeg liker ansvar og press. Men samtidig måtte jeg skjerme gruppen og som keeper og utlending er det ingen enkel oppgave.

Vi gjorde en strålende jobb fra første kamp, hvor vi slo mesterne Rosenborg 2–0. Som jeg sa før kampen måtte vi respektere dem, men de måtte også respektere oss. For nesten alle i Norge var det overraskende, men ikke for oss. Vi visste hvor hardt vi trente og hvor langt vi kunne nå med hardt arbeid. Etter hvert ble presset større og større på oss for å fortsette å prestere.

At Arild Berg forlot oss var tøft, det gjorde noe med alle, og det traff meg tungt. Jeg er et følelsesmenneske og skjemmes ikke over det. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på om det var noe jeg kunne ha gjort for å hjelpe. Jeg slet med det, særlig fordi min svigerfar døde på samme vis. Det var tøft for henne også, det vekket mange følelser. Vi fant ut hva som hadde skjedd da vi landet i Stavanger, dagen før en kamp mot Viking.

Dagen etter kjempet vi for Patrick, hele Berg-familien og Glimt. Det var smertefullt. Dagen etter begravelsen spilte vi den skjebnesvangre matchen mot Vålerenga borte. Jeg skal ikke bruke dette som en unnskyldning, men det traff oss tungt. Selv om tapet var tungt for meg som keeper, hadde jeg spilte på nytt igjen hvis jeg måtte velge. Vi måtte representere klubben vår. Heldigvis kom vi oss videre som en familie, alle sammen.

Jeg vil også si noe om mental helse i fotballen. Vi må bli vant til at folk og journalister snakker om oss, særlig i disse dager med sosiale medier og informasjon som flyter raskt. Men jeg hadde en veldig tøff periode hjemme når det ble skrevet en artikkel om meg i avisa etter et tøft tap mot Odd, et godt lag som utfordret oss om medaljene.

Jeg bryr meg ikke om at noen kritiserer spillet mitt, det er normalt. Jeg er en offentlig person, keeper, som alltid er en utsatt posisjon, og fotball er et spill med mye lidenskap. Alle snakker om fotball hele tiden, alle tror de forstår spillet. Men det er ikke poenget. Når denne journalisten begynte å nevne meg og det jeg gjør som person, sammenlignet med spilleren, mistet han all min respekt. Jeg prøvde alltid å gjøre mitt beste, av og på banen, for Bodø/Glimt og alle klubbene jeg har spilt for. Jeg «bærer klubbfargene», som vi sier i Brasil. Jeg gir alt jeg har, uansett hvilken klubb jeg har spilt for eller hva jeg gjør i livet.

Så det var tøft at han brukte det ene tapet til å skrive og ramse opp situasjonene jeg etter hans mening ikke hadde løst riktig det året, kritisere teknikken og involveringene mine generelt og tvile på mine 12 år som keeper, sju år som profesjonell spiller og stille spørsmål ved om jeg var god nok til å spille for Bodø/Glimt med alt jeg har ofret for å være der.

Jeg aner ikke hva som fikk ham til å gjøre det, men jeg har mine mistanker. Det rare var at alt var om meg, at jeg var den som fikk skylda når ting ikke gikk bra, og ikke noe skryt når ting gikk bra. Jeg tviler på at han hadde skrevet den artikkelen hvis kapteinen på laget var norsk.

Min kone, som tar seg av sosiale medier for meg og håndterer kontakten med pressen, hadde en veldig tøff periode etter artikkelen. Hun klarte ikke å skille den rollen fra rollen som kone. Jeg beundrer henne, hun er en veldig rettferdig kvinne, men hun sliter med å håndtere urettferdighet.

Det var en av grunnene til at hun forlot Bodø før sesongen sluttet. Hun forlot i oktober og var ikke her i Bodø for å feire sølvmedaljen med meg og fansen som går på stadion for å se kampene vet at hun ikke ville gått glipp av det for noe.

Nå går det bra med henne, men vi må definitivt snakke mer om mentale problemer og presset spillerne, trenerne og familiemedlemmer møter på i fotballen. Det er ikke enkelt å være sterk hele tiden, det er viktig å få støtte og å snakke om det. Det er greit å ikke ha det greit, det er greit å kjenne på presset. Vi må lære oss å takle det, alle følelsene vi støter på som profesjonelle spillere, trenere, medlemmer av støtteapparatet og offentlige personer. Jeg pleide å bli regnet som en tøff fyr mentalt, men jeg hadde mine øyeblikk i fjor. Kona mi og Bjørn, Bodø/Glimts mentale trener, har hjulpet meg mye og på grunn av det kommer jeg alltid til å ha kontakt med noen som ham. Det er avgjørende i disse dager.

Etter det bestemte jeg meg for å ikke gjøre noen intervjuer ut sesongen. Hva var poenget? Men det er i de dårlige øyeblikkene vi ser hvem som er på vår side hvis vi klarer å se det vakre i kaoset, kan vi lære. Jeg ble rørt av all støtten jeg fikk fra lagkamerater og fans, alle beskjedene dere skrev offentlig og sendte til meg privat gjorde dagene mine. Dere var en stor hjelp for meg, for å komme videre og fortsette kampen for medaljer.

Det var utallige minner jeg alltid kommer til å ha med meg. Ikke bare Obos-seieren og sølvmedaljen i Eliteserien mot alle odds. Hver eneste person jeg har møtt på eller arbeider med, alle ungene som kom for å snakke med meg, hvert eneste støttende ord. Eierne av husene hvor jeg og kona bodde i Bodø, i ett år med Sakariassen-familien og i to år hos Åge og Inger Strøm. Dere hjalp oss å føle oss trygge i Bodø. Omsorgen deres var rørende, takk for alt dere har gjort for oss. Og alle vennene vi fikk, spillere og kjærester, familien vi valgte. Spesielt Amor og Julia, Halla og Oliver, Maja og Erlend og Philip. Vi kommer definitivt til å beholde vennskapene for livet og dere var det beste som skjedde oss i Bodø.

Som noen sier om et forhold: Det fungerte ikke, så det måtte ta slutt. Jeg liker å se på det som et suksessfylt forhold så lenge det varte, men det var på tide å gå videre. I mitt tilfelle var det tre fantastiske år med mange følelser og dere kan være sikre på at jeg ga alt. Det var tøffe, vidunderlige, utfordrende og utviklende år. Det var en stor opplevelse å bo i et så fantastisk land og ingenting vil kunne ta bort de utrolige øyeblikkene vi hadde. Det var en glede å bære fargene til Glimt, men jeg trengte å ta det neste steget i karrieren min og for å utvikle meg som spiller måtte jeg se hvor langt jeg kan nå i dette vanskelige men givende yrket jeg har valgt – eller kanskje det har valgt meg. Jeg brukte litt tid på å ta avgjørelsen. Som dere kanskje vet kommer vårt første barn snart. Vi er veldig lykkelige og det var også litt av grunnen til at vi måtte tenke oss om og vurdere hva som var riktig for familien vår.

Takk Bodø/Glimt, for at dere stolte på meg, hjalp meg å utvikle meg som spiller og menneske, takk til hver eneste person i klubben for støtten, inkludert alle spillerne og ansatte, men jeg må spesielt nevne Jonas og Kjetil. Takk for at dere trodde på meg og for at dere ga meg sjansen til å utvikle spillet mitt, dere lærte meg masse. Det var en glede å arbeide med dere begge.

Takk også til journalistene i Bodø og i Norge generelt, og takk til hver eneste innbygger i Bodø vi har hatt kontakt med. Jeg har ikke tvil om at arbeidet, kulturen og spillestilen Glimt har bygget de siste årene vil fortsette å bære frukter og at denne spillergruppa vil jobbe hardt for å virkelig fortjene støtten deres, som alltid.

Til slutt vil jeg si at jeg har det bra i Tyrkia, hvor jeg tilpasser meg en ny klubb og en ny kultur, mens jeg venter på at kona og babyen vår skal komme hit. Jeg har fått debuten min og vi har vunnet to kamper på rad, den siste mot Fenerbache. Tenkte at dere gjerne ville vite det.

Jeg håper dere heier på meg, for jeg vil heie på dere og følge med laget. Til alle Glimt-fans: Dere og klubben vil alltid ha en spesiell plass i hjerte mitt, og jeg vil alltid ha med meg litt av det gule fra Nord-Norge. Uansett hvor jeg er.

Førr evig!

Kommentarer til denne saken