Isen i Arktis
I Bergens Tidende 21.desember skriver direktør for Bjerknessenteret, Tore Furevik, om isen som forsvinner i Arktis. Han skriver bl.a at isen vil forsvinne om noen tiår. Da har han imidlertid glemt en omfattende klimarapport fra 2008. Nærmere 300 klimaforskere fra 15 land la frem en rapport som hadde kostet over en kvart milliard kroner. Furevik kjenner selvfølgelig til konklusjonen om at sommerisen ville forsvinne før 2015. Men dette er ikke interessant nå, og derfor nevner han det heller ikke. Han er kun interessert i å tegne sitt eget statiske bilde av hvordan isen i Arktis har vært i tidligere tider, nemlig tykk, stabil og omfattende. Når den da begynte å smelte og trekke seg tilbake i 1990-årene, var dette helt ekstraordinært, og ville føre til at hele Arktis ble isfritt.
Dette er mildt sagt historieforfalskning.
I det følgende skal jeg derfor gi en beskrivelse av isforholdene i Arktis tilbake til Nansens ferd over Polhavet.

Nansen
Fridtjof Nansen dro over Polhavet i 1893-96. Han ble overrasket over at de møtte is langs Sibirkysten, for der "hadde Nordenskiöld dampet igjennom den 18. august 1878 uten å møte spor av hindringer”, skrev han i dagboken. Og da Nansen satte kursen mot nord for å sette skuta Fram inn i isen, gikk de i "åpent hav, mil etter mil, vakt etter vakt, gjennom ukjent strøk - og sjøen nesten mer og mer isfri”, forteller han.
Nansen ble også overraskende over hvor store råkene i isen var. I dagboken for 13.juni 1894 skriver han: "Isen blir bløtere og bløtere for hver dag; store vanndammer på flakene rundt omkring”. Og i juli ”ble det enda verre”. Da hadde de en råk rett ved siden av skuta ”som var så stor at vi drev og seilte med båt i” den.
Nansen og Johansen forlot Fram for å gå på ski mot polpunktet, men måtte snu. De satte derfor kursen mot Frans Josef Land, men fikk store problemer med å komme på land siden det var åpent hav. De måtte også gi opp planen om å nå Svalbard før vintermørket, siden alt gikk så sakte med å komme seg over alle råkene og det åpne havet. Dette tvang dem til å overvintre i isøde uten medbrakt mat og drikke.

Amundsen
I 1918 dro Roald Amundsen i Nansens "fotspor" med skuta Maud. Han ville nå Nordpolen, noe Nansen ikke hadde klart. Men Amundsen møtte helt andre isforhold langs Sibirkysten. De kom seg ikke videre, og måtte overvintre der.
Neste sommer prøvde de å komme seg videre østover, men isen lå helt inn til kysten, og det var svært vanskelig å komme gjennom. De måtte derfor overvintre på nytt, og planen om Nordpolen måtte oppgis. Først den tredje sommeren kom de seg seg gjennom isen og videre til Canada.
Det var, som nevnt, helt andre isforhold langs Sibirkysten rundt 1920 enn de isforholdene Nordenskiöld og Nansen hadde møtt i 1870-90-årene.

1930-årene
Fra 1930-årene finnes det mange og gode observasjoner om isforholdene rundt Svalbard. Adolf Hoel var på utallige ekspedisjoner til Svalbard-områdene, og han skrev flere bøker om dette. Her beskriver han om store endringer i Arktis. Temperaturen hadde steget dramatisk og isen trukket seg langt tilbake. I et foredrag i Norsk Polarklubb i 1939 holdt Hoel et foredrag om dette. Der sier han bl.a: "På Svalbard er vintermånedene november - mars i tiden mellom 1930 og 1938 blitt hele 9 grader varmere enn de var i tidsrommet 1911 - 1920. [...] Isgrensen i Polarhavet er gått sterkt tilbake mot nord".
Hoel var flere ganger nordøst for Svalbard og kartla øyene opp mot Frans Josef Land. Han var geolog, og visste godt hva han snakket om.
Isforholdene i 1930-årene var med nokså like dem Nordenskiöld og Nansen opplevde i 1870-90-årene, ca 60 år tidligere

1979
Fra dette året fikk man satellittbilder av isutbredelsen over Arktis. De viser at isen da strakte seg helt ned mot Sibirkysten om sommeren, presist slik Amundsen opplevde dem i 1920, ca 60 år tidligere.
Men fra 1990-tallet trakk isen seg tilbake, og i 2012 nådde den et minimum. Disse isforholdene ligner på forholdene Nansen opplevde ca 120 år tidligere, og på forholdene Hoel opplevde ca 60 år tidligere.

I dag
Nå i desember, bare tre måneder etter at sommerisen i 2019 var på sitt minste, skulle skipet Lance "redde" to polfarere fra en viss sultedød rett nord for Svalbard. Det hele var selvfølgelig iscenesatt, men siste akt sviktet dem. Planen var at polfarerne skulle fortelle hele verden at isen i Arktis holder på å forsvinne. Men naturen tok hevn. Lance sitter bom fast i isen, og polfarerne, som også gikk tom for mat før de ble "reddet", er nærmest blitt latterliggjort.
Furevik prøver å dekke over dette. Men det nytter ikke å kødde med naturen for lenge.

Konklusjon
Det er gode grunner til å hevde at 60-års syklusene av isutbredelsen i Arktis vil fortsette. Vi vil oppleve at isen på nytt blir tykkere, og at sommerisen nærmer seg Sibirkysten frem mot 2030-40, slik den gjorde det i 1910-20 og 1970-80.
Slike periodiseringer av isforholdene i Arktis unnlater Furevik å nevne, eller han vil rett og slett ikke vite av dem. Men som direktør for Bjernessenteret er det en plikt å sette seg inn i alle forhold ved en sak, og han har mange klimaforskere ansatt ved senteret, og burde derfor kunne gi et fullstendig bilde av isutviklingen i Arktis. Det har han dessverre ikke gjort, bevisst eller ubevisst.