Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er velkjent blant fagmiljøer i Norge at vi ligger høyt på overdosestatistikken sammenlignet med andre europeiske land. Obduksjonsfrekvens og registreringer endrer ikke det faktum at vi mister altfor mange mennesker i overdoser hvert år. Hvis en tviler på om Norges plassering på overdosestatistikken er reell, kan det også være relevant å se på annen statistikk som viser at Norge har et relativt høyt antall høyrisikobrukere som injiserer heroin, sammenlignet med andre land hvor bruk av mildere rusmidler og mindre risikofylte metoder for å oppnå rus er mer utbredt. Dette er en bedre forklaring på overdosestatistikken enn registreringer, da de aller fleste europeiske land fører statistikk som er tilfredsstillende i henhold til EMCDDAs standarder.
Smeplass og Jentoft skriver i sitt første innlegg at det er en myte at «alle rusavhengige mennesker er syke mennesker» og i sitt andre innlegg at «med å sykdomsforklare all rusavhengighet er vi med på å legge til rette for selvmedisinering». Likevel mener de at vi forenkler når vi tolker dette som at Smeplass og Jentoft ikke har forstått at rusavhengighet er en lidelse som gir rett til behandling i spesialisthelsetjenesten. Vårt inntrykk er at dette surret er resultat av at Smeplass og Jentoft ikke har grunnleggende fagkunnskap om ruslidelser og at de mangler forståelse for hvor komplekst dette er. En rusdiagnose krever ikke nødvendigvis at brukeren har utviklet toleranse og får abstinenser når bruk opphører. Også regelmessig selvmedisinering vil vanligvis, men avhengig av følger, anses som skadelig bruk av rusmidler, som jo også er en diagnose i ICD-10. De fleste som har en ruslidelse kommer ikke til behandling, men det betyr ikke at de ikke oppfyller kriteriene for en diagnose. Dette utgjør kjernen i problemet når Sp og Ap foreslår å differensiere mellom såkalt «tunge» og «lette» brukere. Foruten at et slikt lovforslag i praksis er systematisk diskriminering, vil det være umulig for politiet å skille en «tung bruker» fra en «lett bruker», da det slett ikke er slik at alle mennesker med en udiagnostisert ruslidelse har uvasket hår, huller i buksen og knekk i knærne.
Vi vil minne Sp-politikerne om at Leder av Landsgruppen av helsesykepleierne går mot sitt eget fagforbund når hun plasserer sin gruppe på rusreformens motstanderside. Vi har enda ikke fått vitenskapelig dokumentasjon som viser at straff forebygger rusmiddelbruk fra deres hold. Det har til stadighet vært vist til positive egenerfaringer med arbeid med ungdom på ruskontrakter. Men erfaringer med ruskontrakter spriker i alle retninger, og helsesykepleiernes erfaringer kvalifiserer derfor ikke til annet enn synsing og føleri. Å påpeke dette er ikke respektløst, men helt nødvendig for at vi skal klare å holde tungen bent i munnen når vår tids viktigste sosialpolitiske reform skal vedtas. Det er også verdt å nevne at vi kjenner til rapporter som viser at ruskontrakter kan gjøre rusbruksmønsteret farligere og mer skadelig, da ungdom på ruskontrakt bytter til sterkere rusmidler med kortere halveringstid som ikke påvises i urinprøvene.
Sp-politikerne skriver at «poenget med straffeloven er at den skal virke allmennpreventivt slik at flere unngår å ta dumme valg». Problemet her er at vi har en rekke kartleggingsundersøkelser og metaanalyser som viser at straffepolitikk ikke har allmennpreventiv effekt og reduserer ikke bruken av ulovlige rusmidler i befolkningsgrupper på tvers av en rekke land. Det finnes ingen grunn til å anta at dette ikke vil gjøre seg gjeldende også i Norge. Og som de sier selv: Å gjenta en påstand mange nok ganger, gjør den ikke mer sann.
Straffelovens allmennpreventive effekt er avhengig av at handlingen er noenlunde lett for myndighetene å oppdage og vanskelig for overtrederen å skjule. Sammenligningen med råkjøring er søkt, både fordi dette er lett å oppdage, men også fordi råkjøring setter andre mennesker enn lovovertrederen i fare. Rusmiddelbruk er derimot lett å skjule, de fleste ruser seg ikke på ulovlige rusmidler på åpen gate. Når det gjelder rusmiddelbruk virker også straffelovgivningen mot sin hensikt fordi den bidrar til at bruken «går under jorden» og antar farligere former (som eksemplifisert med bruk av ruskontrakter). Straffetrusselen skaper også en barriere for hjelpesøkende atferd, ungdommer søker ikke hjelp i nødssituasjoner og unnlater å gi helsepersonell viktig informasjon ved overdoser, fordi de frykter at ærlighet etterfølges av straffesanksjoner. Vi kan ikke tviholde på en politikk som tar menneskeliv.
Når vi skriver at cannabis ikke er et veldig farlig rusmiddel sammenlignet med andre rusmidler, er det ikke fordi at vi har en følelse av at det er slik, men fordi forskning på rusmidlers risikoprofil viser det. Det er kjent at cannabis er et av de minst skadelige rusmidlene, og en ny forskningsartikkel viser at både hyppig og moderat bruk av alkohol gjør større skader i hjernen enn bruk av cannabis. Vi kan ikke late som om denne forskningen ikke eksisterer i frykt for hva ungdom som eksperimenterer med rusmidler kan finne på å gjøre. Dagens ungdom har god tilgang til internett og bedre evner til kildekritikk enn generasjonene før dem. De klarer å finne fram til denne informasjonen på egen hånd. Vi må være troverdig i møte med dem, og unngå å bli oppfattet som talerør for skremselspropaganda.
Vi fastholder at Smeplass og Jentoft bidrar til å fordumme debatten om rusreformen. Ved vår tids viktigste veivalg er det helt nødvendig at politikere med posisjon til å påvirke utviklingen i samfunnet ansvarliggjøres når de publiserer innlegg som inneholder kunnskapsløs synsing. Vi synes ikke det er respektløst å påpeke dette, tvert imot. Det viser at vi tar deres maktposisjoner på alvor. Det er synd å se at de ikke bare fortsetter i samme spor, men overgår sitt første innlegg med å bagatellisere landets høye overdosestatistikk ved å kalle det en myte.
Her er alle innleggene i denne debatten:
Sju ruspolitiske myter
Senterpartiet fordummer debatten om rusreformen