Det skal ha vært partisekretær Haakon Lie som sa det med søndagsskolen - og han la til et "faen" også.

Lie er også mannen som skal ha truet med å knuse partileder Einar Gerhardsen "som ei lus".

Dette er fortellinger fra en tid da politikk var en blodsport og kniver i ryggen en del av hverdagen. Det er i hvert fall slik vi liker å se på det i dag.

1950 og 60-tallet var da også en tid med adskillig skarpere ideologiske fronter enn nå, selv innad i partiene.

For eksempel fant man i Arbeiderpartiet folk som må sies å ha representert hvert sitt ytterpunkt i norsk sikkerhetspolitikk, en spagat som etter hvert førte til at partiet sprakk og Sosialistisk Folkeparti ble dannet.

Vi ynder å tro at politikken er mer sivilisert i dag; at de verste tjuvtriksene og overtrampene hører en forgangen tid til.

Etter det som skal ha skjedd i forbindelse med Bodøs bystyres behandling av tertialrapporten sist torsdag må man likevel begynne å lure.

For her snakker vi om et grotesk spill selv de mest machiavelliske av Aps gamle partisekretærer antakelig ville betakket seg for.

Før bystyremøtet gjorde Aps Thor Arne Angelsen det klart at han ville bryte med eget parti og stemme for å tilbakeføre seks millioner av kuttene i skolebudsjettet.

Det betød at posisjonen ikke lenger hadde flertall for sitt forslag, dersom opposisjonspartiene stemte som de hadde antydet.

For å hindre dette skal gruppelederne i Ap og Sp ha tatt kontakt med sine kolleger i Høyre og Frp for å se om de kunne overbevises til å endre mening.

Det er helt legitimt og en del av en normal politisk prosess. Det som derimot verken er normalt eller legitimt er den begrunnelse de skal ha kommet med ifølge ANs kilder.

Deler av den skal nemlig ha inneholdt negative personkarakteristikker av Angelsen. Ja, gruppeledernes adferd kan neppe kalles annet enn en politisk henrettelse av Angelsen, og et grovt overgrep mot hans integritet.

Ikke basert på hva han står for politisk, men hvem han er som person.

Påstanden om at Angelsens stemmegiving skyldtes andre ting enn en politisk overbevisning var så konkret at et av de to partiene seriøst vurderte å endre sin stemmegiving.

Heldigvis gjorde de ikke det, og dermed lykkes ikke posisjonens spill, det finnes nemlig ingen dokumentasjon over hode på at Angelsen hadde andre motiver enn de politiske.

At det dreide seg om et regissert spill er det også liten tvil om.

Det kan riktignok gå hett for seg i forkant av viktige politiske vedtak, men dette dreier seg neppe om overivrige enkeltpolitikere.

Her snakker vi nemlig om et samtidig utspill fra gruppelederne for to posisjonspartier. At det ikke skal ha vært koordinert virker ekstrem lite sannsynlig.

I så fall snakker vi om et av de mest groteske, politiske overgrep i Bodø noen sinne.

På 50-tallet var som skrevet knivstikking av partikamerater nærmest en del av Aps DNA, men man holdt stort sett bataljene innomhus.

Her knivstikker man en kollega overfor medlemmer av andre partier og prøver så godt man kan å påføre ham et politisk dødsstøt.

Det er ingen tvil om at Angelsens brudd med egen partigruppe var dramatisk.

Ingen partier har en mer effektiv partipisk enn Ap, og jeg kan ikke huske noe annet tilfelle i bodøpolitikken der Aps partienhet har sprukket.

Selv i saker der vi vet at det har vært stor indre strid har også "taperne" sluttet om det endelige standpunktet når debatten i partigruppa var over.

Slik sett er det forståelig at Angelsens stahet kom som et sjokk på partiledelsen. De sterke virkemidlene man deretter tok i bruk er likevel vanskelig å forstå.

Riktignok risikerte de å tape deler av avstemningen, men de seks millionene Angelsen ville tilbakeføre ville ha liten betydning for totalbudsjettet.

Dermed er det nærliggende å tro at dette mer handlet om tapt prestisje og et ønske om å straffe en opprører for å hindre at andre tok etter.

Det blir uansett bare spekulasjoner, men uavhengig av motiv viser det som skjedde sist torsdag altså at Ap fremdeles ikke er noen søndagsskole.

Partiet ligner faktisk mer på en klubb for gjørmebryting.