Takk til streikende lærerne som står på for framtidas skole og for våre framtidsbyggere, barna våre. Takk for at dere ikke gir dere. Samtidig må jeg komme med en beklagelse. Jeg har vært for sen til å skjønne alvoret i saken. Derfor har jeg ikke deltatt som støttespiller, verken på «stands», politisk eller i mediedebatten. Jeg føler meg beskjemmet. Men jeg har rett og slett ikke tenkt over hvor elendig det står til med norsk skole og utdanning for tida. Kanskje fordi jeg har lullet meg inn i pensjonisttilværelsen og tenkt at min stemme ikke har så mye å si lenger. Der har jeg antakelig tatt feil. Og jeg utfordrer alle andre pensjonerte lærere til å komme opp av skyttergravene og kaste seg inn på banen, ved å gi sin støtte til dagens streikende lærere. Jeg utfordrer også foreldrene, selv om mange føler at barna deres må lide noen uker i høst uten undervisning. Dersom saken løser seg til det beste, vil elevene, i årene som kommer, forhåpentligvis kunne gå skoledagen trygt i møte med motiverte og dyktige lærere.

Lærerne våre har påtatt seg et stort ansvar i denne streiken. Et ansvar de slett ikke burde stå alene om. For å sette det litt på spissen: de har satt seg som mål å forhindre at Norge ender opp som et samfunn av analfabeter. Det kan vi forstå ved å lese tallene på søkere til lærerutdanningen. I år har bare 26 lærerstudenter takket ja til studieplass ved Nord Universitet. Fortsatt står 74 plasser ledig. For 20 år siden uteksaminerte Høgskolen i Bodø nærmere 130 lærerstudenter årlig. Stadig færre unge mennesker søker seg til lærerutdanningen. Det frister ikke lenger. Hva har skjedd underveis?

Det sier seg sjøl. Vilkårene er blitt dårligere både lønns- og arbeidsmessig. Mange hopper ut av læreryrket og søker seg jobb i kommune, fylkeskommune eller stat, eventuelt til det private næringsliv, hvor betingelsene er langt bedre. En adjunkt som velger bort klasserommet til fordel for rådgiverstilling i kommunen ville gått opp mange titusener i lønn i løpet av årene 2013–2021. Rimeligvis er det god grunn til å reagere. Det oppleves også provoserende at KS-leder og KS’ styreleder, som har et lønnsnivå på høyde med statsministeren, kan bagatellisere kravet til lærerne som syting. Det gjør noe både med stoltheten og motivasjonen for læreryrket.

Jeg skjønner lærerne. Sjøl var jeg en avhopper etter 25 år ved «kateteret». Riktignok trivdes jeg med livet i klasserommet, med elevene og alle prosjektene. Men også i den tida sto vi i en langvarig kamp om bedre arbeidsvilkår. Jeg var sliten av å stå i konflikter, aldri få ha kaffepausen i fred, alltid ha dårlig samvittighet for at jeg ikke strakk til. Aldri få rom til å forberede meg konsentrert, ettersom jeg delte kontorplass med et titalls andre lærere. Det ble også krav om stadig mer skriftlig rapportering og dokumentasjon.

Med hovedfag i pedagogikk i bagasjen flyttet jeg over til lærerutdanningen. Riktignok gikk jeg litt ned i lønn, men det ble et himmerike i forhold til den hektiske hverdag i klasserommet i grunnskolen. Jeg fikk eget kontor med PC og telefon. Det ble slutt på inspeksjon og avbrutte kaffepauser. Jeg fikk rikelig med muligheter til å planlegge min egen arbeidsdag. Der tilbrakte jeg de neste 25 årene av yrkeslivet.

Nu har vi beveget oss baklengs i skole- Norge. Snart er vi kanskje tilbake til den tida da jeg startet min lærerkarriere. Det var i årene 1964/65, da jeg jobbet som ufaglært lærer. Jeg var ferdig med videregående, var for ung til å komme inn på lærerskolen og fikk vikarjobb i Lofoten. Jeg pendlet mellom skolene på Napp og Fredvang, som begge var fådelte. På Napp ble jeg klassestyrer for 3 og 4 trinn med ca. 20 elever. Vi var 8 lærere på skolen. Bare rektor hadde utdanning. Av oss andre sju hadde to framhaldsskoleeksamen, to realskoleeksamen og tre hadde artium. Mine elever hadde hatt nye vikarlærere hvert år. Flere av ungene hadde ikke lært å lese. Heller ikke jeg klarte å få dem til å knekke lesekoden, uansett hvor mye jeg prøvde, dessverre. Det var ikke viljen det sto på, men jeg hadde ikke kompetansen som skulle til. Det skjønte jeg først etter å ha fullført lærerutdanningen de neste to årene og ble klassestyrer for en 1. klasse i Bergen. Etter første skoleår var samtlige 30 elever blitt dyktige lesere.

Denne saken er av så alvorlig karakter at den neppe kan løses bare ved at KS innvilger dagens krav om lønns – og arbeidsbetingelser. På sikt må saken belyses grundigere på mange plan, med tanke på å gjenvinne respekten og stoltheten for læreryrket og – ikke minst – for å forhindre at barna våre, som skal være våre framtidsgarantister, ender opp som middelmådige, kunnskapsløse og – i verste fall – analfabeter.