Tirsdag kommer styret i Nordlandssykehuset sammen til noe som ikke kan kalles annet enn et krisemøte.

Til behandling får de et forslag om å kutte 284 millioner kroner i neste års budsjett. Det kan føre til at så mange som 257 årsverk blir borte sammenlignet med 2019.

Sykehuset har i dag ca. 3.400 ansatte og gjennomføres kuttene forsvinner 7,4 prosent av dem. Det er et enorm høyt tall på ett år.

Kirurgisk klinikk må ta ned flest, planen er en nedbemanning med 78,4 årsverk. Også de andre avdelingen rammes hardt, inkludert rus og psykiatri. Det siste har vært et uttalt satsingsområde fra politisk hold de siste årene, men kan nå oppleve et kraftig tilbakeslag.

Det er også et voldsomt paradoks at Nordlandssykehuset går til så drastiske kutt midt inne i en pandemi som ingen vet slutten på. Og der manglende kapasitet på våre sykehus brukes til å forklare hvorfor vi igjen er nødt til å stenge ned store deler av samfunnet.

I en slik situasjon virker det absurd å redusere sykehuskapasiteten enda mer.

Selv om man skulle beskytte intensivdelen av sykehuset vil kutt av denne størrelsesorden utvilsomt øke faren for at de inngripende tiltak som nylig ble innført videreføres, kanskje til og med forsterkes.

Det sier derfor mye om den økonomiske situasjonen ved Nordlandssykehuset når administrasjonen ser seg nødt til å legge et så drastisk kuttforslag fram for styret.

Det er da heller ikke tvil om at drastiske tiltak må til for å få økonomien under kontroll. Bakgrunnen er mange års unnlatelsessynder.

År etter år har sykehuset slitt med økonomiene, men ledelsen har ikke vært i stand til å gjøre noe med det. I stedet for små kutt underveis, tvinges man derfor til å ta et gigantisk nå.

Det hjelper heller ikke på situasjonen at sykehuset den siste tiden ikke har hatt noen fast leder, eller at ingen med nok kompetanse synes å ha søkt på å få ta over.

Kanskje ikke så rart; vi snakket om det enkelte har kalt «lederjobben fra helvete».

Situasjonen ved Nordlandssykehuset retter også søkelyset på måten våre sykehus har vært styrt på.

For Nordlandssykehuset er ikke alene. Økonomien er anstrengt over hele linja, og mange steder går det hele i hop utelukkende fordi de ansatte yter en innsats langt ut over det normale.

Det har skapt slitasje og manglende kapasitet på flere områder, og det var også tilfelle før pandemien. Det som nå skjer bør derfor også aktualisere debatten om måten våre sykehus styres på.

Men nå handler det primært om å redde sykehustilbudet for nordlendingene i en pandemi. Her bør alle gode krefter være med, inkludert staten som eier.

For det er som skrevet absurd å kutte så mye på et sykehus midt i en pandemi.