Gå til sidens hovedinnhold

Det vil være avgjørende for Norges sikkerhet å fortsatt ha et godt forhold til USA

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Begrepet «Det amerikanske århundre» ble lansert av avismagnaten Henry Luce i 1941 i en artikkel med samme overskrift. Den amerikanske erfaringen er nøkkelen til framtiden, skrev Luce og fortsatte: «Vi kan gjøre en sann amerikansk internasjonalisme til noe like naturlig som for oss i vår tid som flyet og radioen».

Luces tiltro til USA var ikke uten grunn. Alt i 1914 var landets BNP større enn datidens andre stormakter samlet, og siden hadde avstanden bare økt. Men det hadde ikke ført til et mer internasjonalt orientert USA, tvert om. Da Luce skrev sin artikkel var landet sterkt preget av isolasjonisme, og et flertall av befolkningen var mot at USA skulle engasjere seg militært mot Nazi-Tyskland.

Noen måneder senere angrep japanerne Pearl Harbour, USA ble med i krigen likevel, vant den, gjennomførte svært vellykkede nasjonsbygginger i Tyskland og Japan og inntok rollen som verdens politimann og garantisten for Vestens militære sikkerhet.

Plutselig var USA blitt akkurat det Luce hadde villet; ikke fordi det hadde vært planen, men fordi ytre begivenheter gjorde det nødvendig for å sikre amerikanske interesser og amerikansk territorium mot angrep.

Etter uttrekningen fra Afghanistan spør stadig flere om den dypest sett betyr slutten på dette amerikanske århundret. Ikke minst spør man seg om det blant europeiske statsledere, som har bygget nesten hele sin militære sikkerhet på alliansen med USA.

Det store flertall europeere - både i folket og blant elitene - kunne knapt skjule sin glede over at Donald Trumpt tapte valget sist høst. Når var Trumps retorikk alltid verre enn hans handlinger, men han ble oppfattet som alvorlig en trussel mot Nato og det vestlige samholdet.

Natos første toppmøte med Joe Biden ble da også et tilnærmet vekkelsesmøte, under mottoet «USA is back». Siden har de meste gått galt.

USA trakk seg raskt ut av Afghanistan, selv om andre Nato-land kne-ba dem om å vente litt til. «Strykkarakter» var dommen over samarbeidet med amerikanerne fra Natos tidligere generalsekretær Jaap De Hoop Scheffer.

Som om ikke det var nok; for bare noen dager siden sa Australia brått opp en kontrakt om kjøp av franske ubåter til en verdi av 700 milliarder kroner og inngikk i stedet et trepartssamarbeid med USA og Storbritannia - kalt AUKUS - for å utvikle nye ubåter og jobbe sammen for å begrense Kinas innflytelse i Sørøstasia.

Dette var en avtale som ble forhandlet fram uten at noen andre Nato-land var involvert. Det fikk den franske utenriksminister til å anklage Biden for «dobbeltspill, forakt for Europa og løgner», og sammenligne ham med forgjengeren Donald Trump.

Mot denne bakgrunn var det store forventninger til Bidens tale i FNs generalforsamling tirsdag. De spørs om han gjorde mye for å berolige sine europeiske allierte. Han nevnte ikke konfliktene i Nato med ett ord, gjentok bare at alliansen er viktig for USA.

Samtidig som han ikke la skjul på at sikkerhetspolitisk er Kina nå en større trussel mot USA enn det Russland er. Biden la også hovedvekten på ikke-militære problemstillinger som klima, covid og handel og lovte å erstatte «evig krig» med «evig diplomati».

Det synes mer og mer åpenbart at Donald Trump slet ikke var noe unntak når det gjelder moderne, amerikansk utenrikspolitikk. I stor grad videreførte han Obamas politikk med et USA som i økende grad trekker seg tilbake i seg selv, og Biden fører den enda et skritt videre.

Dette er da også en politikk det er bred politisk enighet om i USA, og den har støtte i et klart flertall av folket.

Betyr da dette at "Det amerikanske århundre" faktisk er over? Svaret er nok både et ja og nei. Først må man skjønne at USAs økte engasjement i verden etter andre verdenskrig ikke handlet om gavmildhet, men om egeninteresse.

Som den amerikanske statsviteren Trita Parsi - som er en sterk tilhenger av et mer tilbaketrukket USA - nylig skrev i Aftonbladet: "Jo fortere Europa og verden innser at USAs militære ikke er en veldedighetsorganisasjon... desto bedre kommer verden til å bli".

Men dette betyr ikke at USA trekker seg ut av verdenspolitikken. USA kommer fortsatt til å engasjere seg, militært og økonomisk, der det oppleves å være i landets nasjonale interesser.

Selv etter uttrekningen fra Afghanistan har USA over 800 militære baser spredt ut over 70 land. Likevel kommer nok ikke deres engasjement framover primært til å manifestere seg gjennom tropper på bakken, heller cyber- og droneangrep der man ikke risikerer tap av amerikanske liv.

USA blir altså ikke borte, og for et land som Norge vil det også framover være helt avgjørende å vedlikeholde et godt forhold til USA som vår foretrukne sikkerhetspolitiske partner. Å tro at EU kan bygge opp militære og sikkerhetsmessige garantier på linje med USA i overskuelig framtid er en utopisk tanke.

Det betyr ikke at vi skal utvise blind lojalitet overfor alt USA gjør; vi bør både øke våre egne militære kapasiteter og kreve medinnflytelse når vi deler vårt aller viktigste bidrag til USAs sikkerhet; etterretningsinformasjon.

Et lite land som Norge bør uansett hilse velkommen Bidens overgang fra evig krig til evig diplomati. Ja, det at USA ikke lenger skal reise verden rundt og skyte før de spør kan faktisk gjøre vår allianse med landet mer solid. I det neste amerikanske århundret.

Kommentarer til denne saken