Gå til sidens hovedinnhold

Det vi gjorde for å skaffe verden vaksiner på rekordtid, kan vi også gjøre for klimaet

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da lederen for det kinesiske smittevernet George F. Gao i januar 2020 publiserte den genetiske sammensetningen (genomet) til et nyoppdaget virus fra Wuhan, ga han støtet til en av moderne vitenskaps største triumfer.

Bare 60 dager senere hadde forskere ved Pfizers laboratorium i Pearl River utenfor New York klar den første vaksinen mot viruset. 2. desember godkjente britiske helsemyndigheter denne vaksine for bruk på mennesker, og innen en uke hadde USA fulgt etter.

At en vaksine utvikles og godkjennes på under ett år ble for bare kort tid siden ansett som utenkelig. Den tidligere «rekorden» hadde kusmavaksinen som ble godkjent i 1967, fire år etter at viruset først ble isolert.

Årsakene til at det denne gang kunne gå så mye fortere er mange; de helt nye mNRA-vaksinene kan superraskt tilpasses ethvert genom, kliniske tester som før kom etter hverandre ble nå kjørt parallelt og det ble investert milliarder i utstyr før man i det hele tatt visste om vaksinen ville virke.

Bak dette ligger det en kombinasjon av ferske teknologiske gjennombrudd og en ekstrem vilje både fra stater og bedrifter til å bruke enorme summer på å løse problemet.

Men den kanskje aller viktigste suksessfaktoren var at trusselen fra det nye viruset utløste en enorm vilje til samarbeid: mellom vitenskapsfolk, mellom bedrifter, mellom land og mellom staten og private virksomheter.

Det samarbeidet startet på mange måter med at kinesiske CDC så raskt delte genomet med verden. Det var slett ikke gitt.

Under SARS-utbruddet i 2003 tok det tre måneder, etter at man lenge insisterte på at klamydia hadde skylda for sykdommen.

Om den raske publiseringen denne gang skyldes at kineserne hadde lært, eller at presset fra omverden var større skal ikke sies, men uansett kom denne type deling av informasjon også til å prege resten av prosessen.

Nå kan man si mye om utrullingen av vaksinene; den har vært preget av alt annet enn deling og samarbeid.

Mer enn 75 prosent av alle vaksiner som er tatt i bruk, har havnet i kun ti land. COVAX, som skulle være WHOs mekanisme for å sikre også fattige land vaksiner, har tilnærmet brutt sammen.

Det skjedde fordi de rike landene ensidig har prioritert egne innbyggere, og er et totalt nederlag for internasjonalt samarbeid.

Men det må ikke få skygge for at utviklingen av vaksinen var en seier for det samme.

Årsaken til at verden klarte å samarbeide så godt ligger i at det nye viruset ble ansett som en eksistensiell trussel mot oss alle, uavhengig av nasjonalitet, sosial status eller tilgang til ressurser.

Verden står i dag foran en annen trussel som raskt vil bli like eksistensiell; klimakrisen.

Men på det om området synes verden fremdeles å befinne seg i en pre-covidsituasjon der alle prosesser går sakte og man er mest opptatt av å ivareta egne, snevre nasjonale interesser.

Verdens reaksjon på koronakrisen viser at det ikke behøver å være slik.

Mange av de klimatiltak vi nå gjennomfører kan sammenlignes med nedstengningen av samfunnet for å stoppe viruset; det løser ikke det grunnleggende problemet og kan derfor ikke berge oss på lang sikt.

Men når vi klarte å finne langvarige, bærekraftige løsninger på koronatrusselen, bør vi også kunne gjøre det på klimatrusselen. Gjennom vitenskap, samarbeid og en vilje til å bruke de ressurser som må til.

Antakelig blir vi etter hvert nødt til det, bare krisen blir akutt nok, som med covid-19. Men vi vil spare oss mye død og lidelse om vi tar disse grepene alt nå.

Alt vi trenger er en klimaets George F. Gao, og politikere som evner å tenke langt nok til å reagere før det er for seint for de fleste av oss.

Kommentarer til denne saken