Adegbenro scorer mål i Sverige, og Botheim i Bodø. La dem fortsette med det.

Det var Storm P som sukket og sa at det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Det gjelder i fotball også. Det gjør det ikke mindre viktig. En fotballtrener må vite hvem en kan satse på, og hvem en skal la vandre videre. Nils Arne Eggen lot for eksempel Ole Gunnar Solskjær gå fra seg. Og han sendte vekk Roar Strand, Erik Hoftun og Harald Brattbakk, uten å vite om de noen gang ville komme tilbake.

Etter fjorårssesongen lot RBK Samuel Adegbenro og Erik Botheim fare. Det kan akkurat nå se ut som en grov feilvurdering, men er det neppe (også for kommentatorer er det vanskelig å spå, en bør ikke være for skråsikker).

Adegbenro imponerte voldsomt når han fikk spille for seg selv i Rosenborg, særlig hvis han fikk en hel banehalvdel å løpe på. Sammen med andre var han aldri god, bare irriterende. I Sverige får han kanskje holde på alene?

Erik Botheim mistet aldri selvtilliten i Rosenborg, selv om trenerne gradvis mistet trua på ham. Det var ingen fremtid for ham på Lerkendal. I alle fall ikke slik det var blitt.

Jeg tipper at både Adegbenro og Botheim kommer til å vise hva som bor i dem denne sesongen. Jeg spår (igjen) at de begge vil vise at de ikke er savnet på Lerkendal.

Også i storhetstida skjedde det at gode trøndere ikke ble fanget inn på Lerkendal, selv om Odd Inge Olsen kom tilbake fra Molde på slutten av karrieren. Jo Tessem ble aldri oppdaget, enda han spilte mot Rosenborg, og imponerte. Nils Arne irriterer seg fortsatt.

For den gangen var parolen at en først og fremst skulle la lokale spillere få muligheten. Bevisbyrden var snudd; de måtte bevise at de ikke var gode nok før de fikk dra. Vegard Heggem var blant dem som nesten klarte det, før han skjøt i vinkelen i ekstraomgangene mot Panathinaikos, og Nils Arne ombestemte seg i siste liten. Det viste seg å være lurt, både sportslig og økonomisk.

Nå har Aslak Fonn Witry fått gå til Sverige, og Ola Solbakken til Bodø, sammen med Brede Moe – og naturligvis den virkelig store skandalen: Alexander Sørloth. Ingen av dem fikk vist hva de kunne, eller eventuelt ikke kunne fått til på Lerkendal. Det burde irritere på Brakka. I den grad det ikke gjør det, er det virkelig beklagelig. At unge Sørloth aldri ble skikkelig RBK-spiller er det mest ergerlige gjennom alle tider, hvilket vil si fra og med 1960.

Botheim og Adegbenro var ikke lokale spillere som aldri fikk muligheten. De var omreisende som fikk mange sjanser. De passet ikke inn. Kanskje passer de bedre der de er nå.

Uansett er det bare på en måte Rosenborg kan kvelde debatten om de to allerede i fødselen: Ved å vinne sine egne kamper.

Torsdag er det RBK mot Viking. En klassiker. Ingen kommer til å savne de to.