Det er en jordskjelvartet endring i begge lands sikkerhetspolitikk, særlig for Sverige som har vært nøytrale i over 200 år. Men det vil også endre Nato, og ikke minst Nato i nord.

Ja, her kan vi på mange måter snakke om et Nato 2.0; en videreføring av det som var, men med nye funksjoner og nye aktører.

Det vil også måtte påvirke Norges rolle i Nato.

Mye vil være positivt. Et økt militært samarbeid innad i Norden vil styrke vår nasjonale sikkerhet, det vil muliggjøre en klart økt felles utnyttelse av ressursene og det vil fordele byrdene ved å ha en både militær og sivil tilstedeværelse i nordområdene.

Men det vil også kunne bidra til å svekke Norges posisjon innad i Nato.

«Norge er Nato i nord» har lenge vært et populært slagord i debatten om norsk sikkerhetspolitikk.

Det har to elementer. Det ene er at Norge ikke operere alene i nordområdene, vi har en mektig allianse i ryggen. Men slagordet betyr også at det er Norge som representerer Nato i nord, ikke USA, Storbritannia eller andre land.

Dette endres nå, ikke minst gjennom Finlands medlemskap.

Norges grense mot Russland er i dag Natos eneste nordlige grense mot en stadig mer ekspansiv stormakt. Om litt endres det totalt, da blir den finsk-russiske grensen også en Nato-grense.

Den er 1.400 kilometer lang, vår grense mot Russland bare 198.

Det vil utvide Natos interesse for og tilstedeværelse i nord drastisk, og det kan ta både ressurser og oppmerksomhet bort fra vår del av nordområdene.

Både Finland og Sverige vil dessuten kreve sin plass ved bordet når Natos nordlige strategier skal diskuteres, og det er ikke gitt at deres interesser alltid vil være de samme som våre.

Man skal likevel ikke overvurdere påvirkningen på Norge av et finsk og svensk Nato-medlemskap.

Norge har nemlig noe de to andre landene ikke har, eller kan få; en unik beliggenhet i forhold til Russlands aller viktigste militære baser. Ja, ubåtbasene på Kola er på mange måter selve grunnelementet i Russlands forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det er ubåtene derfra som sikrere Russland evnen til å slå tilbake om landet skulle utsettes for et atomangrep. Å bevare og beskytte den evnen er helt sentralt i Russlands militære tankesett.

Men disse ubåtene kan også brukes til å starte et angrep på Vesten, derfor er det avgjørende for Nato til enhver tid å vite hvor de befinner seg.

Basen til disse ubåtene ligger bare noen kilometer fra grensa til Norge, og når de seiler ut i internasjonalt farvann skjer det utenfor Norges kyster i nord.

Det er dette som gjør overvåkingsradaren i Vardø til kanskje Natos aller viktigste anlegg, og informasjonen fra norske overvåkingsfly og -båter helt sentral for alliansen.

Det gjelder i enda større grad etter invasjonen av Ukraina. Dette er en rolle verken Finland eller Sverige kan fylle på samme måte.

Når Norges posisjon i Nato sannsynligvis vil endres framover henger det nok mer sammen med andre faktorer enn Natos utvidelse.

Vår rolle som Natos ene arm i nord har gitt oss muligheten for å utforme en særegen sikkerhetspolitisk linje overfor Russland, basert på en en balanse mellom avskrekking (store Nato) og beroligelse (lille Norge).

Russland har sluppet å møte amerikanske tropper og skip i sine nærområder, noe som har bidratt til å dempe spenningsnivået. Det er noe også USA har vært bekvemme med.

Men dette er en situasjon som har vært i endring det siste tiåret, i takt med økende amerikansk interesse for nordområdene.

Det fremste eksempel på det er at USA i 2018 gjenopprettet sin Andre flåte, med hovedansvar for Atlanterhavet. Flåten ble lagt ned i 2011, fordi man anså faren fra Russland i nord for å være over.

Nå er faren tilbake, og i tillegg åpner et mer isfritt Arktis for et nytt kappløp om ressursene der. Der vil USA være med, sammen med Kina og Russland.

I en slik situasjon kan det bli verre for Norge å holde fast ved en egen sikkerhetspolitikk i nord. USA vil nok fremdeles være interessert i lavspenning, men vil ha en fastere hånd på rattet selv.

Det kan bety flere øvelser, mer utstyr og flere amerikanske soldater i Norge.

Hvordan dette påvirkes av et svensk og finsk Nato-medlemskap er usikkert. På den ene siden vil deres medlemskap øke spenningen, og antakelig føre til en økt russisk militarisering av nordområdene. Med behov for et amerikansk svar.

På den andre siden vil Norden og Arktis, inkludert det danske Grønland, få en sterkere stemme i Nato. Og større militær slagkraft.

Det kan bidra til å dempe behovet for økt, direkte amerikansk involvering. Kun framtiden vet, men en ting er sikkert alt nå: Det som skjedde mandag vil endre Nato for godt. Og Norges plass i alliansen.