«Vi er ikke forenet i lengselen etter døde planeter. Vi er forenet i lengselen etter hendenes innside». Slik beskriver Agnar Mykle den menneskelige tilstand i forordet til romanen «Sangen om den røde rubin».

Dette er en roman om ungdommelig lengsel, seksuell utilfredshet og det som driver de fleste av oss gjennom livet; møtet med den andre.

Mennesket er et flokkdyr, skapt for å leve sammen, og det vi har opplevd de siste fem månedene er en absurd anomali; en tilstand intet menneske makter å vedlikeholde over lang tid.

Det som skjer akkurat nå i forbindelse med koronasmitten er derfor helt naturlig. Det er menneskenaturen som bryter gjennom redselen.

Vi visste alle at det ville skje da vi prøvde å gjenåpne samfunnet igjen, likevel virker mange forbauset og leter etter noen å skylde på. Enten det er ungdom, nordmenn som har besøkt utlandet eller polske snekkere.

Alle bærer de da også sin del av skylda, men den virkelige skurken her er den menneskelige natur. Og den lar seg neppe endre, i hvert fall ikke sånn på kort sikt.

Nå består heldigvis den menneskelige natur av flere deler. En av dem er fornuften. Den tillater oss å ta rasjonelle valg, og slik overleve i fiendtlige omgivelser.

Så selv om vår lengsel ikke primært retter seg mot døde planeter, har vi lært oss å utforske dem. Og bruke det vi lærer der til å bedre livet på jorda.

Det er altså mulig for smittevernet å spille på lag med den menneskelige natur i kampen mot koronaviruset. Men da trenger vi noe mer enn redselen for å dø, eller smitte andre.

Slik sett er det mye mer utfordrende å finne gode løsninger i denne fasen av smitteforløpet enn i den aller første.

Budskapet fra våre myndigheter må være mer subtilt enn den gang de fleste av oss var så livredde at vi aksepterte nærmest ethvert tiltak, så lenge det fikk oss til å føle oss litt tryggere i hverdagen.

Ikke minst krever det at smitteverntiltakene henger sammen og er logisk konsistente.

Da blir det et åpenbart paradoks at vi fritt kan ferdes på landets kjøpesentre, mens breddefotballen nektes å starte opp igjen.

Eller at en økning i smittetilfeller fra private fester på Oslo vest fører til at utesteder over hele landet må stenge klokken 24.00.

Rent logisk vil man vel tro at det vil flytte mye av drikkingen fra utelivets relativt kontrollerte former, og inn i private boliger der man kan presse seg sammen uten kontroll i det hele tatt.

Nå er det fremdeles slik at de to viktigste smittevernrådene er avstand og håndvask. Her har myndighetenes budskap hele tiden vært konsistent, enkelt og fornuftig.

Men situasjonen har gått fra enkel til komplisert i løpet av de månedene som har gått, og verken tiltak eller budskap har fulgt helt med på den utviklingen.

Det skaper forvirring hos mange, og dermed utfordres den fornuftsbaserte del av vår natur og gir lengslene friere spillerom. Så kanskje besitter psykologene en vel så viktig fagkunnskap akkurat under denne fasen av smitte som det smittevernekspertene har.

Kanskje bør psykologene kobles mye tettere på utviklingen av nye tiltak enn det de har vært til nå?

For selv under en pandemi som denne bør det være mulig å møtes gjennom hendenes innside. Bare vi husker på å vaske dem godt først.