Historien gjentar seg stadig. Det er noen som bestemmer over folket, og sier hva de skal gjøre. Om det er til beste for folket selv, kan ofte diskuteres. Når en keiser i det store Romerriket bestemte at det skulle være en folketelling, så var det nok mest i egen interesse. Men alle adlød og fulgte ordren. Også Josef.

Man skulle tro at det var mest praktisk for Josef å gå på Rådhuset i Nasaret, hvor han og Maria bodde, og få det gjort. Men de kunne ikke gjøre som de ville. Den gangen var det familie-tilhørigheten som avgjorde hvor de hørte hjemme. Og siden Josef var av Davids hus og ætt, måtte han gå den lange veien mot sør til Betlehem for å gjøre sin borgerplikt. Han var sikkert stolt av å nedstamme fra den mektige kong David, så derfor tok han kanskje turen med glede – selv om det var utfordrende for den høygravide Maria å gå den 160 km lange veien. Men når keiseren eller kongen befaler, så adlyder en menig mann.

Senere har andre mektige statsledere laget nye skillelinjer mellom folkene. På veien mellom Nasaret og Betlehem er det bygd en høy mur som skiller to naboer. Det er ingen tvil om hvem som har størst fordel av den jødiske muren. Det er fortsatt etterkommerne etter kong David. Nå blir de ikke styrt av en romersk keiser, men har sin egen statsminister som har bestemt å bygge denne muren. Men murer står for fall – det har historien lært oss. Eller som den palestinske presten Imad Haddad sa det da han besøkte Bodø for noen år siden: «Frykten bygger murer. Men håpet bygger bruer!»

Det lages stadig nye skillelinjer mellom menneskene. Nye tider kommer med nye krav. I dag skiller vi mellom de vaksinerte og de uvaksinerte. Det diskuteres om det går an å pålegge innbyggerne vaksinetvang, og krav om koronapass. Noen myndigheter har allerede gjort det, og møtt mye motstand. Den personlige friheten til å bestemme selv er for mange den viktigste verdien i et demokrati. Men det skapes uansett nye skillelinjer. Og det skillet som allerede fins mellom rike og fattige, blir stadig større.

Jeg har prøvd å oversette juleevangeliet til vår egen tid. Det er et dristig prosjekt, for man skal ikke tukle med de gamle ordene. Men samtidig kan man oppdage nye perspektiver ved bare å forandre noen få ord i en kjent tekst. Jeg håper å få fram hvordan Gud hever seg over alle menneskelige skillelinjer, og ikke gjør forskjell på folk. Han kom til oss som et sårbart, lite og helt sikkert uvaksinert barn for å gjøre felles skjebne med menneskeheten. Derfor skal vi igjen feire jul. Og derfor kan vi snart gå inn i et nytt år med et fortsatt håp for menneskeheten.

Juleevangeliet

«Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus om at hele verden – dvs. bare de som var vaksinert, skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. (I dag heter han president Assad). Og alle vaksinerte dro av sted med sitt koronapass for å la seg innskrive, hver til sin by.

Også Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea gjennom tre checkpoints i den jødiske muren på vestbredden opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i ei krybbe, for Sykehuset var fullt av koronapasienter, og alle hotellene var nedstengte.

Det var noen uvaksinerte gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer ikke med smitte. Se, jeg kommer med bud om en stor glede, en glede for hele folket – både vaksinerte og uvaksinerte, både fattige og rike: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et uvaksinert barn som er svøpt og ligger i ei krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

«Ære være Gud i det høyeste – han som ikke gjør forskjell på folk, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!»