Det er viktig å ha respekt for folks tro og livssyn i et samfunn som er i endring. På de 3 siste årene har Den norske kirke (dnk) mistet ca 85000 medlemmer. 68% er nå medlemmer. Og færre går til gudstjeneste. Det skyldes ikke bare pandemien. Det er også interessant å merke seg at litt færre velger kirkelig begravelse.

Det er likevel ikke sikkert at vi får menneskets tvil og tro, undring og drømmer inn i en statistikk fra Statistisk sentralbyrå, men det er interessante tall for 2020.

I samtaler i forbindelse med dåp møter jeg unge som bærer barn frem til dåpen- av tradisjon. Men det er kanskje noe mer? Dette vil jeg kalle tro. Og det store flertall ønsker også å ta avskjed med sine kjære i kirken.

Ved ulykker åpnes kirken. Mange kommer, tenner lys og søker trøst.

Det kan i denne forbindelse være interessant å merke seg at Jesus ikke krevde noen bekjennelse av folk som møtte ham da han dro rundt og forkynte et nytt og radikalt budskap. De møtte ham og noe skjedde. De ble begeistret og fulgte ham. Det var ikke tung teologi, dogmatiske tema som treenighetslæren eller forsoningslæren som trakk dem, men personen Jesus.

I kirken synger vi «Gud er Gud om alle mann var døde.» Vi bæres oppe av fellesskapet om vi krysser av for ja, nei eller vet usikker. Og vi kan være uenige i mye, men det er noe som binder oss sammen.

Og det er fremdeles 68 % som av ulike grunner er medlemmer av dnk. En av grunnene kan være at de ønsker en himmel over sine liv?

Men troen er privatisert og leves ikke ut i noe fellesskap. For hvorfor skal vi klumpe oss sammen med dem som tenker akkurat som oss? Svaret er enkelt. Det er da mer fruktbart å være i et fellesskap med mangfold selv om mange opplever at mangfoldet snevres inn. Det er nettopp et levende fellesskapet som bør prege en norsk folkekirkemenighet.

Mitt håp er at det fortsatt skal finnes fellesskap hvor tro kan leves ut, hvor vi kan ha en samtale om tro og hvordan den kan tolkes i dag i vår hverdag, et fellesskap der vi søker etter mening, trøst og håp både i medvind og motvind. Men skal vi få slike fellesskap i folkekirken, må flere innse at tro ikke er en privatsak. Og It- kirken kan aldri erstatte fellesskapet vi opplever i gudshusene, men folks interesse for livssyn på sosiale medier viser jo at det religiøse Norge er i endring, også i nord!