Overskriften er et uttrykk for nettopp det, det mentale slitet. Det er nesten som jeg ikke tør å uttrykke hva jeg tenker på. Jeg lever jo på den grønne gren, tross all faenskapen i verden. Men jeg er neppe alene, tenker jeg. Det hodet er fullt av, renner det over med. Og det er derfor godt å skrive det ut.

Pandemien over 2 år og nå den uforståelige og forferdelige krigen Russland klarer å gå i gang med. Når blir nok nok? Hvordan kan jeg tillate meg å syte og klage, når millioner av Ukrainere må rømme sine hjem og sitt land og tusener drepes uten grunn, men av en despots syke tanker i sitt hode.

Så når er nok nok? Jeg kjenner og tenker på det hver dag, men så jeg er også så heldig at jeg har en jeg kan diskutere med. Da kan jeg få tømt hodet, og det er viktig. Ukrainerne er ikke gitt den samme sjanse. Så urettferdig er det.