Det var sommer, og det var 1989. I Berlin vaklet muren, i Kirkenes skinte sola. Jeg hadde nettopp begynt å jobbe i Sør-Varanger Avis.

Kirkenes den gang var en by på kanten av Norge, med en mektig nabo og en tilnærmet lukket grense.

Hvert år siden 60-tallet hadde man registrert ca. 2.000 grensepasseringer her hvert år. To år seinere var tallet 200.000.

Muren i Berlin hadde falt, den mektige naboen hadde skiftet både navn og styresett og alt var plutselig mulig.

Det var på den tiden Frode Berg begynte å jobbe ved det norske grensekommissariatet i Kirkenes. Jeg visste godt hvem han var, men vi ble aldri kjent.

Det for likevel et glimt av felles erkjenning gjennom meg da jeg så tirsdagens pressekonferanse med Berg.

Særlig da han beskrev sin egne naivitet i møtet med norsk etterretning, sin imøtekommenhet, sin tro på at alt ville gå bra - tross det han innerst inne visste om risikoen.

Det var minnene om 1991, om vår grenseløse optimisme og dype naivitet i møtet med en helt ny virkelighet.

Dette er ikke et forsøk på å forstå Frode Berg. Det er jeg ikke kompetent til.

Men det er et forsøk på å forklare det kanskje merkeligste ved hans historie: Hvordan en mann som var så godt kjent med både russisk og norsk etterretning kunne overse de åpenbare farene ved det han ga seg inn på.

Kirkenes har alltid vært et tyngdepunkt for ulike lands etterretningsvirksomhet; et slags norsk Berlin.

Både gjennom viktige tekniske installasjoner på Jarfjordfjellet og overvåkingspolitiets sterke tilstedeværelse på politikammeret. Mens FSB - og før dem KGB - både hadde ansvaret for grensekontrollen, og bedrev aktiv etterretning via Kirkenes.

Dette var noe alle visste, men som vi skjøv bakover i hodet ettersom den nye barentsbegeistringen grep om seg.

Siden skjønte jeg litt mer, og i løpet av relativt kort tid sa jeg aldri noe på telefonen som jeg ikke også kunne si i det offentlige rom.

Selv ble jeg aldri kontaktet av hverken norsk, eller russisk etterretning, men jeg ble kjent med mennesker som hadde erfaring med begge.

Gode nordmenn hvis hele familie var blitt tett overvåket av norske myndigheter, lenge etter at det var åpenbart at alle mistanker om spionasje måtte være grunnløse.

Russiske venner og kolleger som både lærte meg å sette pris på russisk gjestfrihet, og frykte russiske myndigheters totale forakt for enkeltmennesket og dets rettigheter.

Naivitet ble gradvis erstattet med en viss kynisme, ja, noen vil kanskje si paranoia i forhold til hva etterretningstjenester er i stand til å gjøre.

Slik sett er det mye i Frode Bergs fortelling som ikke overrasker. Som at norsk etterretning ville bruke ham, eller at russiske etterretning har svært god oversikt over alt som skjer i Kirkenes.

Blandingen av amatørskap og kynisme i å sende Frode Berg uforberedt til Russland overrasker egentlig ikke, den heller. Det er bare på tv spioner alltid er dyktige.

Det som overrasker er at Frode Berg, med sin bakgrunn og sin erfaring, ikke selv innså hvilket farlig spill han innlot seg på. Om ikke nettopp Bergs bakgrunn og erfaring gir en slags forklaring.

For parallelt med jobben på Grensekommissariatet, og i ekstra grad etter at han ble pensjonert, har Berg engasjert seg i det mellomfolkelige samarbeidet med Russland.

I dette arbeidet er på mange måter vår tidlige barentsbegeistring videreført; med sin blanding av naivitet, imøtekommenhet og tro på at alt vil gå godt til slutt. Tross alle advarsler og det man egentlig visste om andre aktørers kynisme.

Dette er slett ingen negativ naivitet; det mellomfolkelige samarbeidet er et viktig bidrag til å dempe spenningene over grensa, og det hadde neppe vært mulig uten en viss grad av naivitet.

Det var den samme naiviteten og troen på at alt vil gå godt til slutt, som rev ned muren i Berlin.

Slukkes den entusiasmen og framtidstroen etter det som nå har skjedd, kan sola også gå ned over samarbeidet via Kirkenes.

Det kan vise seg å bli den alvorligste effekten av etterretningstjenestens skjødesløse bruk av Frode Berg; den naive agenten.