Gå til sidens hovedinnhold

Det er strukturelle forhold ved byggemarkedet som gjør det vanskelig å få attraktive byrom i Bodø

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

En arkitekts fornemste egenskap er empati. Ordene tilhører Niels Torp, en av Norges mest anerkjente arkitekter med bygg som Vikingskipet på Hamar og terminalen på Gardermoen på sin merittliste.

Torp var også mannen som vant den opprinnelige arkitektkonkurransen om å bygge et nytt kulturhus i Bodø. Hans «Storstue» - som skulle dekke begge kvartalene der dagens todelte kulturhus ligger og ha en åpen plass mot småbåthavna - ble meget godt mottatt av Bodøs befolkning.

I 2003 la likevel Bodø kommunestyre planene på is, for å skaffe mer penger til helse- og omsorgssektoren. Da det ble tatt opp igjen, vant et helt annet arkitektfirma og vi fikk dagens løsning.

Den er ikke nødvendigvis verre - eller bedre - enn Torps forslag, men det viser at ulike arkitekter har ulike innfallsvinkler til både bygg og byrom. Og de viser at ulike løsninger skaper ulike reaksjoner blant de som skal bruke byggene og byrommene.

Det heter seg at krig er for alvorlig til å overlates generalene. På samme måte er våre byrom for viktige til å overlates utbyggere. Likevel er det i stor grad det som har skjedd.

Resultatet er blitt byrom som for svært mange oppleves som kalde, døde og lite innbydende. Det er litt av årsaken til at interessen for det såkalte «Arkitekturopprøret» har eksplodert på sosiale medier.

Delvis som en reaksjon på dette har kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup (H) opprettet et nasjonalt forum for arkitektur, bokvalitet og nabolag. Et av medlemmene der er lederen for byutvikling i Bodø kommune, Annelise Bolland.

Det er ikke så rart. De siste årene har Bodø blant annet fått Statens pris for attraktiv by og Norsk Sentrumsutvikling har gitt Bodø sin utmerkelse Årets sentrum. Mens Stormen kulturkvartal har fått Statens byggeskikkpris og Stormen bibliotek er blitt årets bibliotek i Norge.

Det må kalles en dundrende suksess på Bollands vakt, så noe må Bodø ha gjort rett i sin utvikling av bygg og byrom de siste årene.

Eller har de det? Utmerkelsene har kommet fra juryer bestående av arkitekter og andre fagfolk. Og det er jo ikke sikkert at alle av dem er like opptatt av empati som Niels Torp.

Mange bodøværinger ser faktisk ikke skjønnheten i det nye sentrum, de ser heller en vegg av mørke kolosser, brutte siktlinjer og tomme gater.

Lederen for Arkitektopprøret er da også skeptisk til at statsrådenes nye råd for bokvalitet bare består av arkitekter. Hvor er andre faggrupper som psykologer, spørs han i Avisa Oslo, og hvor er de som skal bruke byrommene?

Selv har jeg etterlyst bruk av kunstnere og andre mennesker med evne til å tenke utenfor boksen (bokstavelig talt) i byutviklingen.

Til Bodøs kommunes ære skal det sies at den de siste årene har lagt til rette for publikumsinvolvering i en rekke store prosjekter, sist det i området rundt moloen.

Men dette gjelder i stor grad kommunens egne prosjekter, det er verre når utbyggingen skjer i regi av private aktører. Det er helt naturlig, og det er dessuten begrenset i hvilken grad innbyggerne kan påvirke private utbyggeres prioriteringer, bortsett fra ved å kjøpe eller la være å kjøpe leiligheter i deres prosjekter.

En privat utbygger er nemlig bundet av helt andre hensyn enn enn en offentlig aktør.

Prosjektet skal primært tjene penger, og en utbygger som aksepterer å redusere egen fortjeneste ved å investere mer i boligens indre og ytre trivsel får han fort problemer med bankene. De vurderer stort sett hvilke prosjekter de vil finansiere ut fra sjansene for overskudd, og jo større det kan bli jo mer er banken villig til å låne ut penger, og jo lavere kan renta bli.

Det er altså også strukturelle forhold ved byggemarkedet som gjør at behovet for et Arkitekturopprør neppe blir borte på lang tid ennå. I mellomtiden får vi håpe på i det minste litt mer empati fra både arkitekter og utbyggere.

Kommentarer til denne saken