Gå til sidens hovedinnhold

Det er så mange helter og lista er så lang. Alle har en plass på den

Dette er ikke en kamp vi kunne vunnet om vi ikke tok den sammen.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da jeg var lita hang mamma og pappa hver jul opp tre symboler i vinduene: Et hjerte, et anker og et kors. Det er symbolene for tro, håp og kjærlighet og mamma hadde med seg tradisjonen med disse lysene fra sitt hjemland Finland. Jeg husker at jeg funderte på disse symbolene, og mest kanskje på ankeret. Hvorfor var det akkurat et anker som var håp? Som voksen forsto jeg bedre hvordan ankeret symboliserer at håpet er noe som kan holde oss fast når det stormer i livene våre.

I 2020 har vi som fellesskap vært satt på en prøve større enn vi kunne ane. Da vi stengte ned hele landet i mars, og hele tida siden det, har jeg hele tiden kjent på hvor viktig det er å holde fast i håpet. For vi skal komme oss gjennom dette. Det kommer til å bli bra.

Prisen vi betaler som enkeltmennesker og fellesskap er høy. Så altfor mange har ofret så altfor mye, og bare i de nordiske landene har 10.000 mennesker mistet livet i pandemien. Mange har vært og er alvorlig syke på grunn av viruset, og mange er redde for egen helse – eller for noen de er glade i. Andre igjen har fått store bekymringer fordi de har mistet jobben sin, livsverket sitt eller de er permitterte. Vi vet at mange barn lider ekstra mye i denne tida, og vi vet at de som er utsatt for vold eller overgrep er ekstra utsatte på grunn av nedstengningen. Det er så dramatiske konsekvenser at det kan være vanskelig å akseptere.

Samtidig har dette siste året virkelig vist oss styrken som bor i fellesskapet vårt. Den måten som folk har stilt opp for hverandre, og for andre, er helt unik. Så mye kjærlighet som bor i oss! Vi har alle vært førstelinje gjennom denne pandemien, og alle har gjort en stor innsats for å bekjempe den. Jeg vil takke dere alle som en, for innsatsen og for den tålmodigheten og klokskap dere har vist.

Takk til modige helsearbeidere og renholdere som satte egen helse på spill for å redde andre. Takk til ansatte i barnehage og skole som modig kom tilbake på jobb mens mange fortsatt var hjemme. Takk til alle dere som jobber i butikker, transport og med tjenester som har vært viktige for å holde hjulene og samfunnet i gang. Takk til alle dere ungdommene som har gitt så mye av deres dyrebare ungdomstid for å stoppe viruset.

Takk til alle som har vært enda mer ensom gjennom denne tida. Takk til smittesporere, testere og dyktige detektiver og forebyggere, til frivillige og til alle som har engasjert seg for å lage gode hverdager og lyspunkter i ei krevende tid. Det er så mange helter og lista er så lang. Alle har en plass på den. For dette er ikke en kamp vi kunne vunnet om vi ikke tok den sammen. Det er ikke like selvfølgelig rundt om i verden.

Denne jula blir annerledes. Mange savner sine, og mange får ikke feire som de bruker. Men vi går også det nye året i møte med håp om at det blir bedre. Vi begynner vaksinering rett over nyttår. Jeg ser fram til at vi kan gi våre aller eldste og mest sårbare vaksinen, og jeg ser fram til at alle som har vært redde fordi de er ekstra utsatte kan gis trygghet. Det er noe fint ved at vi gjør dette i rekkefølge, og at de som har de sterkeste ryggene bærer de tyngste børene. For de fleste av oss helt selvfølgelig, men det er verdt å minne om dette: Vi kunne levd i et land hvor det var de som hadde de beste helseforsikringene eller de tjukkeste lommebøkene som sto først i køen. Fellesskap er ingen selvfølge i alle land.

Når fellesskapet settes på prøve kan vi virkelig vise hva vi er gode for sammen. For meg handler jula også om dette: Vi er alle er en del av et større VI. Gjennom 2020 har vi stått skulder ved skulder og stått opp for hverandre i Norge. Jeg håper at vi kan ta med oss det beste fra denne tida også når pandemien er over og hverdagene er tatt tilbake igjen. For verden trenger virkelig det nå, samhold og solidaritet – også på tvers av landegrensene. For er det noe covid-19 har lært oss, så er det at vi fungerer best når vi spiller på samme lag. Jeg håper at 2021 kan bli et år som markerer begynnelsen på at verdens land igjen jobber for alvor sammen og strekker seg mot store mål.

Noe må jo være som før: Ankeret henger i vinduet hos mamma og pappa også i år, pent plassert mellom trua og kjærligheten. Midt oppi denne tøffe tida vi er i henger det der som en slags forsiktig påminnelse om at vi holder ut fordi vi er en del av noe større, og kanskje fordi vi holder fast ved noe. Tradisjonene, familien, vennene, sangene – jula gir oss en anledning til akkurat det: Å ha noe som holder oss fast når verden er på sitt mest stormfulle og utrygge. Med det vil jeg ønske dere alle en fredelig jul og et godt nytt år! Det kommer til å gå bra.

Kommentarer til denne saken