Noen hundre meter bak det franske presidentpalasset ligger en liten plass med det velklingende navnet Place de Narvik.

Flere gater møtes her, under løvkledde trær og i den ene enden står et monument. Det er laget av samme kunstner som står bak et at verdens mest ikoniske kunstverk; Jesus-statuen i Rio De Janeiro.

Relieffet i Paris hedrer de franske soldatene som sloss i og rundt Narvik vårdagene 1940. Over 20 andre franske byer har gater eller plasser oppkalt etter Narvik.

Slike finner vi også i England, Polen og Nederland. Ja, selv hovedstaden i vårt naboland, Stockholm har sin Narvikgatan.

Det har ikke Oslo. Vår hovedstad har verken en gate, en plass eller et monument som minnes slaget om Narvik.

Det vil stortingsreprentant Bård Ludvig Thorheim (H) gjør noe med. Han har stilt et spørsmål til forsvarsministeren om han vil ta initiativ til et minnesmerke over Narvik i Oslo.

Så langt har responsen vært lunken. «Forsvarsdepartementet har for tiden ikke planer om nye minnesmerker over hendelser under andre verdenskrig», heter det i en epost fra statssekretær Bent-Joacim Bentzen (Sp) til tidsskriftet Minerva.

Det betyr ikke at saken er lagt død. Dersom staten ikke stiller opp, er det fritt fram for private krefter til å ta fatt i saken.

I 2015 ble det etter et privat initiativ reist et minnesmerket over den kommunistiske motstandsgruppa Osvald foran Oslo S.

Begrunnelsen er den samme som for et eventuelt Narvik-monument; både slaget om Narvik og den kommunistiske motstandskampen er underkommuniserte deler av vår krigshistorie.

Vår tids debatt om statuer og monumentet handler i stor grad om å få dem fjernet.

Vi har nok monumenter over feltoggene under krigen, er da også argumentet mot et eget Narvik-monument fra historieprofessor Tom Kristiansen ved Universitetet i Tromsø. Vi trenger ikke flere, sier han til Minerva.

Kristiansen leder prosjektet «I en verden av total krig: Norge 1939–45», som eksplisitt skal revurdere norsk krigshistorie.

Han er enig i at felttoget i Narvik som nasjonal begivenhet fortjener en bredere plass i vår historie, men mener det finnes andre måte å gjøre dette på enn et minnesmerke i Oslo.

Kristiansen har flere gode poenger, blant annet at det er helt særegne grunner til at minnet om Narvik står særlig sterkt i Frankrike.

Andre verdenskrig ble et sammenhengende nederlag for et land ekstremt opptatt av «gloire» - ære. Derav behovet for å dyrke de få seire man fikk. Og nederlaget ved Narvik var Tysklands aller første under andre verdenskrig; togene sto klare for evakuering på svensk side da situasjonen på kontinentet fikk de allierte til å sende sine tropper dit i stedet.

Royal Navys senking av ti moderne, tyske jagere stakk dessuten kjepper i hjulene for den planlagte invasjonen av England, noe som kan ha bidratt avgjørende til at krigen ble vunnet.

Men selv om det finnes grunner til at Narvik er så viktig i Frankrike og England, finnes det også grunner til historien ble gjemt bort i Norge, landet der kampene faktisk fant sted.

En er et åpenbart ønske om å fremme visse deler av motstandskampen foran andre.

Gutta på skauen fikk dermed sin plass i rampelyset, mens Narvik, Finnmark og ikke minst sjøfolkene våre - som ga Norges viktigste bidrag til den endelige seireren over nazismen - i beste fall ble skjøvet ut i halvmørket og gitt biroller i vår nasjonale krigshistorie.

Når det gjelder Narvik mer spesifikt slo også en annen effekt inn; ønsket om å framstille det norske forsvar som svekket og forrådt av regjeringen før den tyske invasjonen.

Dette var en hovedfortelling, ikke minst i visse militære kretser etter krigen. Kampene om Narvik passer dårlig inn i dette bildet.

For ved Narvik viste norske styrker, ledet av general Carl August Fleischer, en forbløffende kampevne. Soldatene i 6. divisjon var godt ustyrte og god trente, ikke minst i vinterkrig, og ga avgjørende bidrag til nedkjempingen av en at Tysklands mest profesjonelle hæravdelinger.

Statuer og minnesmerker er frossen historie; ikke frosset fast i den tiden de skal minnes, men i tiden da de ble reist.

Det er derfor viktig med jevne mellomrom å revurdere hvilke statuer som fortjener en plass i det offentlige rom. Alle bør derfor hilse dagens debatt om statuer velkommen, selv om vi kunne klart oss godt uten dens mest outrert utslag.

I den debatten er det naturlig at tanken om et minnesmerke over Narvik i landets hovedstad tas med. For slike minnesmerker er fortsatt viktige for vår kollektive bevissthet.

Det skjønner i hvert fall det kinesiske kommunistpartiet, som akkurat nå fjerner alle minner om massakren på Den Himmelske Freds Plass fra Hong Kong.

Vi kan i stedet få på plass et noe som minnes Narvik i vår hovedstad, så får vi heller diskutere innholdet i et slikt minnesmerke; et gatenavn, en plass eller et mer tradisjonelt monument og i så fall hvordan det skal utformes.

For nå er Narviks tid, og det blir bare pinligere og pinligere - for både Oslo og oss andre - at landets hovedstad forblir uten et minne om en av de mest stolte hendelser i vår nasjonale historie.