Norge har en god velferdsmodell som skal sikre trygghet, likhet, sosial utjevning og gode levekår til alle. Vi yter etter evne og får etter behov. Vi har velferdsordninger som skal ivareta alle i alle livssituasjoner. Men noen faller utenfor. Dette fikk vi noen eksempler på i Debatten på NRK nyli. Det kom det frem flere hjerteskjærende historier som har opprørt mange, også undertegnede. Mange sliter med å få endene til å møtes og noen får ikke endene til å møtes. Om ikke livet har vært vanskelig fra før så har prisstigningen på mat, renteøkning, økte strømpriser og økning i husleie gjort livet enda vanskeligere for veldig mange.

Minsteytelsene fra staten er for lave til at folk kan klare seg, men de er for høye for å få sosialhjelp. Her må noe gjøres! I stedet for å kutte i ytelser burde trygdeytelser reguleres i forhold til prisveksten.

Denne situasjonen har ført til at matkøene hos organisasjoner som deler ut gratis mat har økt enormt over hele landet. Enkelte byer har hatt en økning på 350 %! Det er enklere for folk å stille seg i kø for å få et måltid, enn å søke nødhjelp hos NAV som krever dokumentasjoner og stiller spørsmål om økonomien. Dette er et tydelig signal på at noe ikke fungerer i vår velferdssamfunn og at noe må gjøres. Å være fattig er stigmatiserende og belastende på mange måter. Mange føler skam, de trekker seg unna familie og sosiale settinger og mange får psykiske problemer.

Utdanning og arbeid er viktige faktorer som motkjemper utenforskap og fattigdom. Vi har heldigvis et system i Norge som bidrar til at mange utdanner seg og vi har lav arbeidsledighet. Jeg er helt enig i prinsippet om at de som kan bidra i samfunnet skal gjøre det. Men mange står ufrivillig utenfor arbeidsliv og utdanning og her har vi en vei å gå for å inkludere flere.

Det er ikke tvil om at de aller fleste av oss ønsker en jobb å gå til, vite at vi utgjør en forskjell og at vi er en del av et fellesskap. Folk velger ikke et utenforskap og fattigdom, men forskjellige omstendigheter kan føre til det.

De som ikke har mulighet til å være i jobb må også ha en noe å leve av. Vi ønsker ikke at de som er mest sårbare skal havne enda lenger nede i dypet av fattigdom og utenforskap. Med ei sosialdemokratisk regjering har jeg ei forventning og tro på at man tilrettelegger for at alle skal få leve et verdig liv uten å måtte sulte og fryse.

Det er strammere tider, men vi kan vi ikke være bekjent med å kutte i stønadene til de som har minst. Regjeringen må fjerne dette kuttet før statsbudsjettet skal vedtas i desember.