Gå til sidens hovedinnhold

Det er noe latterlig over en grense på 200 i saler som tar 10.000 tilskuere

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

"Kultur, idrett og fritidsaktiviteter er en enormt viktig del av samfunnet og en nødvendighet i folks liv". Slik åpnet kulturminister Anette Trettebergstuen sitt innlegg under regjeringens koronapressekonferanse torsdag.

Det er et ekko av hva hennes forgjenger gjentatte ganger har sagt. Ja, kulturens viktighet for oss er vel blitt løftet fram nesten like ofte de siste to årene som påstanden om at regjeringen alltid tar mest hensyn til barn og unge i pandemibekjempelsen.

Men som så mye annet her i verden; i stedet for å høre på hva folk sier, bør man se på hva de gjør. Dette gjelder også - og i høyeste grad - regjeringer.

Gjør man det framstår de to foregående påstandene som i beste fall grove overdrivelser. For hva var noe av det første den forrige regjeringen gjorde i mars 2020? Den stengte skoler og barnehager - stikk i strid med de smittefaglige rådene.

Og hva gjorde denne regjeringen da omikron traff oss i desember? Jo den innførte rød sone på videregående skole, noe som innebar hjemmeskole for titusenvis av ungdommer. Også denne gangs skjedde det stikk i strid med de smittefaglige rådene fra FHI.

Ellers har begge regjeringer i stor grad fulgt FHIs råd, og man kan jo lure på om det kun er en tilfeldighet at begge avvikene gjaldt barn og unge?

Når det gjelder behandlingen av kulturlivet trenger vi ikke lure en gang; der er spriket mellom retorikk og realiteter skremmende stor.

Det skal verken Abid Raja eller Annette Trettebergstuen ha noe hovedansvar for; det er ingen grunn til å tvile på deres hjerte for kulturlivet.

Men de har aldri nådd frem i regjeringer som åpenbart har hatt helt andre prioriteringer i pandemibekjempelsen enn "kultur, idrett og fritidsaktiviteter".

"En helhetsvurdering"; det er standardsvaret fra regjeringen når den blir spurt om konkrete begrunnelser for enkelttiltak.

Det er for så vidt riktig; systemet fungerer slik at helsemyndighetene legger fram en liste over mulige smitteverntiltak, og så velger regjeringen blant dem ut fra hva den mener gir færrest negative konsekvenser for samfunnet totalt sett.

Men det den - og dens forgjenger - ikke kommer unna er at kulturlivet da konsekvent har havnet nederst på lista.

Det har skjedd hver eneste gang det har vært strammet inn: Kulturlivet får de hardeste begrensingene, og gis minst tillit når det gjelder selv å regulere smittevernet, en tillit butikkinnehavere gis hver dag.

Dette fører blant annet til den helt latterlige konsekvens at det settes en grense på 200 tilskuere i saler som tar 10.000 mennesker.

Den smittefaglige begrunnelse for det er totalt fraværende, og det er talende at det er først nå - snart to år inne i pandemien - regjeringen har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utrede ulike regler for arenaer av ulik størrelse.

Nå er pandemier i seg selv urettferdige, seneste framhevet at helseminister Ingvild Kjerkol i NRKs Debatten torsdag. Men bør det da ikke være en regjerings oppgave å prøve å jevne ut de urettferdighetene?

I stedet har det motsatte skjedd; retorikkens elskede "kultur, idrett og fritidsaktiviteter" er gang på gang blitt hardest rammet i virkelighetens verden.

Det hevdes at da Winston Churchill under krigen ble bedt om å kutte i kulturbudsjettet nektet han, med begrunnelsen "hva er det da vi slåss for"?

Det er neppe korrekt, men der er uansett godt sagt. "Kultur, idrett og fritidsaktiviteter" er i stor grad det som gjør livet til noe mer enn en kamp for å overleve.

Det synes både denne og den forrige regjeringen helt å ha glemt, og de kan få katastrofale konsekvenser på sikt. Ikke bare for kulturen, idretten og fritidsaktivitetene, men for oss alle.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.