Det som skulle bli Sparebanken Nord-Norges store PR-fest den 24.september har endt opp med forbannelse og glødende raseri i sosiale medier. Billettsystemet til Glød-konserten med Karpe og kjente artistnavn brøt fullstendig sammen.

Mange sto timesvis i kø uten å få billett, mens andre sikret seg et dusin, kanskje mer. Det verst tenkelig har nå skjedd. Nederlaget er totalt når de gratis billettene ender opp som salgsvare på svartebørsen.

Da blir det de med mest penger som vinner når prisene går oppover de neste ukene. Selv om meningen var å glede frivilligheten og ungdommen. Man kan snakke så mye man vil om at det er ulovlig å selge billettene, hvilket det juridisk neppe er, men foreldre som har råd til å betale på svartebørs kommer til å punge ut. Da forsterkes ulikheten i byen.

Absolutt alt har mislyktes for Sparebanken Nord-Norge. En ting er å miste kontrollen og utløse kaos. Enda verre er det når alt har fått stikk motsatt effekt av det man ønsket. Hensikten var å benytte samfunnsløftets midler til å gjøre noe for alle. De aller fleste er i stedet bitre og dypt, dypt skuffet. Og hvor mange av de 20.000 billettene var egentlig delt ut på forhånd - og til hvem?

Det hele har utviklet seg til et kommunikasjonssammenbrudd man aldri har sett maken til i Nord-Norge.

Måten havaristen møter det på gjør det ikke lettere å seile inn i smult farvann. Det toppet seg for mange da bankens ledelse påkalte sympati med sine ansatte som fikk fredagstacoen ødelagt av sinte nordlendinger. Det står ikke i håndboken til håndtering av kriser.

For folk fleste er banken en institusjon som du betaler lån til - med stigende rente. Medfølelse med de ansatte er og blir internpolitikk. Og en bagatell sammenlignet med skuffelsen de som ikke fikk billetter kjenner på.

Kommunikasjonen fra banken er like kaotisk som billettsystemet. I det ene øyeblikket er det veldig galt at noen har sneket seg til mange billetter, neste dag er det i orden at noen har sikret seg hele 40 stykker. Hva skal folk egentlig tro?

Det er kommunikasjonsdirektør Stein Vidar Loftås som er i fri dressur og høyt og lavt på alle plattformer. Med ett ikke særlig vellykket resultat. Når en sak til de grader tilspisser seg, hvor har egentlig konsernsjef Liv Bortne Ulriksen gjemt seg?

Har man ikke forstått at det er et grasrotopprør som SNN aldri har sett maken til som står og banker på døra? Da er det interessant å merke seg at man ikke ser snurten av konsernsjefen.

Så skal det sies at tanken bak Glød i allefall fremstår som velment. Protestene fra en forsmådd kulturelite i Tromsø er trolig til å leve med. Men det er ikke debatten som arrangementskompetansen som er mest interessant.

Mange merker nå økte levekostnader og må prioritere. De velger bort idrett og kultur når hverdagslivet skal gå rundt. Det er selvfølgelig tenkbart at banken i stedet for å bruke 20 millioner på sitt eget arrangement, kunne gått inn i Rakettnatt eller Bukta med 10 millioner hver for å få billettprisene ned.

Uansett står selve utdelingen av bankene egen gave til Tromsø til stryk. Det som skulle ende opp med å løfte de mange, har blitt et arrangement som løfter de få.

Sannheten er at Glød, slik profilen har blitt, ekskluderer mer enn det inkluderer. Et konsept som i bunn og grunn er klassisk “content marketing”, skuffer flere enn det gleder. Spørsmålet er hvor mange av de som nå føler seg lurt som er bankens kunder.

Banken står nå overfor tre valg:

1) De kan gjennomføre Glød slik det er planlagt og forsøke å reparere skaden så godt som overhodet mulig. Det er det sannsynlige utfallet, men samtidig det mest kostbare for et omdømme som allerede er filleristet.

2) Man kan rykke helt tilbake til start. Altså at man må erkjenne at det var for mange hull i systemet, og at man derfor vil gjennomføre tildelingen av billetter på en måte som har legitimitet. Da vil et flertall kjenne på rettferdighet.

3) Man kan utvide arrangementet med den kostnaden det har, slik at flere får lytte til musikken. Det er mulig å strømme digitalt og sende konserten gratis til alle, eller eventuelt øke innsatsen og kjøre to festivaler over to dager i stedet for en. Det vil koste mer penger, men delvis redde omdømmet.

Det første alternativet er det mest sannsynlige. Da vil inntrykket som nå har festet seg av et klodrian-opplegg uten sidestykke, slå rot og spre seg.

Hvis banken håpet å få flere kunder ut av stuntet, er sannsynligheten for det liten. Men så er vi jo ikke fluen på veggen på bankens ledermøter de neste dagene.

Selvbildet er en ensom ting. Det vokser gjerne desto mer avsondret man er samfunnet rundt seg. Det skulle ikke forbause meg om direktørene gratulerer hverandre med godt utført arbeid.