Gå til sidens hovedinnhold

Det er ikke sladrehanken som skal ha bank

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det begynner å bli ei stund siden #MeToo passerte toppen, og da er det dags for å blåse liv i glørne igjen. Den massive pressedekningen av rykter og rettssaker kan til tider ha virket overveldende og kanskje oppblåst, men tilfellene av seksuell trakassering som er blitt avdekket de siste årene utgjør naturligvis bare toppen av et isfjell. Ofte forekommer dessuten maktmisbruk nærmere innpå oss enn vi liker å innrømme.

Når overgrep og trakassering i arbeidslivet får foregå uforstyrret og ustraffet i år etter år, er det ikke fordi ingen vet. Som regel vil forholdet være kjent av mange, men uten at noen tør eller vil gripe inn. Spesielt hvis overgriperen har en høyere stilling.

Det kan være flere grunner til dette. Håndfaste bevis er mangelvare. Ledere både på lavere og høyere nivåer føler lojalitet eller vennskap til overgriperen. Ansatte er engstelige for reaksjoner hvis de sier noe. HR-avdelingen ønsker å unngå oppstyr og belastende medieoppmerksomhet, og feier problemet under teppet.

Unnfallenheten er en forutsetning for at systematisk misbruk kan forekomme, så moralsk sett kan man si at de som lar være å reagere er indirekte medskyldige. Og de er mange. Kun en liten andel av oss har både lyst, mulighet og mot til å utføre overgrep mot andre, men rundt hver uskikkede sjef finnes et helt kobbel av mennesker som bidrar passivt.

Dette skitne spillet skulle hatt en joker: varsleren. Den som informerer arbeidsgiver (eller annen instans), og sier fra at dette ikke kan fortsette. I virkeligheten ender ofte varsleren isteden opp med svarteper, og blir den eneste som får unngjelde. Varslere blir avvist, kneblet, beskyldt for illojalitet, mobbet, degradert og oppsagt. I tillegg til brutal behandling fra ledelsen, er det vanlig å bli forsømt og utstøtt av kolleger.

Flere varslingssaker jeg kjenner til fra både privat og offentlig arbeidsliv her i Tromsø (tilsvarende finnes garantert i Bodø) har endt med at varslere har blitt stående utenfor arbeidslivet for godt. Enkelte har i fortvilelsen tatt sitt eget liv. Slike historier når sjelden eller aldri nyhetene, selv om problemet kanskje er vel så alvorlig som selve overgrepene.

Å straffe alle som er delaktig i den utbredte ukulturen er selvsagt utopisk. Man kan bare håpe at de innerst inne herjes av dårlig samvittighet. Men på papiret har øverste leder ansvaret for alt som skjer i virksomheten. Når skal man begynne å holde han eller henne ansvarlig? Så vidt meg bekjent har det så langt ikke vært en domfellelse her i landet mot en toppleder som har beskyttet overgripere og angrepet varslere for å unngå skandale. Måtte den første komme snart.

Kommentarer til denne saken