Gå til sidens hovedinnhold

Det er ikke mobberne vi skal synes synd på. Det eneste vi skal beklage, er at de har fått holde på så lenge

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Det er ingenting som har forberedt meg mer på et liv i rampelyset enn åra med mobbing», ifølge popidolet Morten Harket. De fleste mobbeofrene opplever det nok helt annerledes.

Onsdag kunne Aftenposten fortelle nok en historie om ei ung jente som måtte bytte skole på grunn av utestenging og mobbing. De som mobbet, fortsatte på skolen «Mari» ble mobbet vekk fra. Det er nedslående at det er mobbeofferet og hennes familie som fortsatt må ta belastningen med å bytte skole.

For i 2017 og 2019 ble det gjort omfattende endringer i opplæringsloven, altså «mobbeloven». I 2017 ble rettighetene styrket til mobbeofrene og deres foreldre. To år senere ble det også mulig for fylkeskommunen å vedta skolebytte for mobbere i videregående opplæring. Det tragiske er at lovendringene ikke har hatt noen effekt på hyppigheten av skolebytter. I tillegg har svært få elever som mobber blitt pålagt skolebytte siden 2017.

Opp gjennom årene har det vært brukt et ukjent antall millioner på kampanjer mot mobbing. Det er brukt enorme beløp for å lære ungene at de skal oppføre seg som folk. Det virker ikke. Delvis fordi det hele tiden vokser opp nye generasjoner som må tas i nakken. Delvis fordi voksne ikke bryr seg nok. Det er foreldre som gir blaffen i at deres pode er en uoppdragen og ondskapsfull drittunge. Det er lærere som lukker øynene, eller bagatelliserer. Det er rektorer med halvhjertet (om noen) innsats når det først blir en sak.

Nordland har hatt et eget mobbeombud siden 2018, og de videregående skolene har en egen «mobbeknapp», en elektronisk varslingskanal, der elever enkelt kan melde fra. Men hva hjelper vel det, når mobberne får fortsette å mobbe på den samme skolen? For i Nordland er ingen elever vedtatt flyttet til ny skole, fra 2017 og fram til i dag. Fordi ungdommene i videregående i vårt fylke er så omsorgsfulle og snille at mobbing ikke forekommer? Høyst tvilsomt. Om noen er flyttet i den enkelte kommune i Nordland, sier undersøkelsen ingenting om.

Det er nedslående å måtte gjenta seg selv i en så viktig og vanskelig sak for mange ungdommer, men tydeligvis nødvendig: Når vi nå vet at kampanjer ikke virker – i alle fall bare i begrenset grad – hvorfor fortsetter vi med den samme medisinen år etter år, mens virkemidlene som er der ikke brukes? Det forskningen vet virker er følgende: god klasseledelse, systematikk og regler med konsekvenser, i tillegg til voksne som er til stede og bryr seg. Nettopp: konsekvenser.

Ok, så er det kanskje bare å flytte problemet til en annen skole. Men det kan være en skole som takler det bedre. Og det kan redde hverdagen, for ikke å si livet i ytterste konsekvens, til den som blir mobbet. Mobberne er også barn og har rettigheter; ja visst. Men det er akkurat den slags bortforklarende unnskyldninger ofrene ikke trenger. Mobberne vet hva de gjør, selv om de kanskje ikke overskuer konsekvensene for offeret. Enten det er fjortisjentene som driver med utestenging og netthetsing, eller bølla på 15 som terroriserer sine medelever. Selv unger på sandkassenivå vet at det er galt å erte.

Kampen mot mobbing kan aldri vinnes ved hjelp av politiske vedtak om at ungene må være snille mot hverandre. Trusselen om å flytte mobberen ut av sitt kjente miljø - når alt annet er prøvd - kan være en konsekvens som får mobberen til å ta seg sammen.

Nei, det er ikke mobberne vi skal synes synd på. Det eneste vi skal beklage, er at de har fått holde på så lenge.

Kommentarer til denne saken