Det er interessant at Torbjørn Rundmo velger å bruke overskriften «Ytringsfrihetens tyranner» til sitt innlegg som tilsynelatende skal handle om ytringsfrihet.

Nå er det ikke de som ytrer seg som er tyranner, men snarere de som ikke ønsker at folk skal ytre seg.

Torbjørn Rundmo starter sitt leserbrev med å si følgende: «Alle har ytringsfrihet i et demokratisk samfunn, men det betyr ikke at enhver ytring bør publiseres og dermed «hverdagsliggjøres».

Så sier Torbjørn Rundmo følgende: «Å inkludere alle ytringer i det offentlige rom kan innebære at synspunkter som er en trussel mot demokratiet, blir ufarliggjort».

Videre sier Torbjørn Rundmo følgende: «Å tro at alle har en ubegrenset rett til å gi uttrykk for hvilket som helst synspunkt, er en fundamentalistisk oppfatning av ytringsfriheten».

Det er interessant å registrere at Torbjørn Rundmo, i tillegg til å tydeligvis ikke ønske den ytringsfriheten som vi har i Norge, mener at ytringsfriheten som er hjemlet i norsk lov er en trussel mot demokratiet og at denne ytringsfriheten er fundamentalistisk.

Reidun Kjelling Nybø hadde en meget interessant artikkel om ytringsfrihet på trykk på AN's nettside 18 mai i 2018 som jeg synes det er verdt å dele, og den kan leses her:

https://www.an.no/bodo/politikk/bolig/elsk-uenigheten/o/5-4-767777

I Norge er ytringsfriheten beskyttet i Grunnlovens § 100 og i flere av de internasjonale eller regionale menneskerettstraktater som vi er tilsluttet.

Av disse har Den Europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 10 størst praktisk innflytelse. Den gir privatpersoner rett til ytringsfrihet, og denne rettigheten er også norsk lov jf. lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett 21 mai 1999 nr. 30 § 2. Den kan leses her:

http://flyktning.helsekompetanse.no/sites/flyktning.helsekompetanse.no/files/EMK.pdf

I kommentarfeltet til Torbjørn Rundmos leserbrev forklarer jeg bl.a. hva Grunnlovens § 100 sier.

Og den sier følgende: «Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov. Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelser. Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter. Enhver har rett til innsyn i statens og kommunens dokumenter og til a følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og andre tungtveiende grunner. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».

Så nevner jeg artikkelen «Uriktig, Mårtenson» av Vilde Tennfjord som sto på trykk i Klassekampen 8 oktober i 2020 som sier følgende:

«Straffeloven § 185 utgjør en begrensning i ytringsfriheten. Straffansvar kommer først på tale etter at en eventuell ytring har blitt framsatt. Det har sammenheng med at vi i Norge har et nærmest absolutt forbud mot forhåndssensur. Vi praktiserer ytringsfrihet under ansvar, og slik må det også være for at vi skal ha et velfungerende demokrati og for at både samfunnet og vi som enkeltindivider kan utvikle oss».

Videre sier artikkelforfatteren følgende:

«Hva som er en hatefull ytring i Straffeloven § 185 sin forstand må avgjøres i lys av ytringsfriheten slik den følger av vår Grunnlov og internasjonale konvensjoner Norge er bundet av. I kjernen av ytringsfriheten er ytringer av politisk karakter eller av offentlig interesse. Det er derfor trukket et skille mellom kritiske ytringer om et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper en eller flere personer. Kun sistnevnte kan rammes av bestemmelsen om hatefulle ytringer. Religiøse følelser kan være knyttet til den enkeltes identitet, men så lenge ytringen (herunder symbolbruk) ikke kan forstås som hat mot en eller flere personer på grunn av deres religion, er den ikke straffbar etter § 185».

I sin kommentar til dette, sier Torbjørn Rundmo bl.a. følgende: «Det er litt uklart ut fra det du skriver, men om jeg forstår deg rett er du tilhenger av en fundamentalistisk forståelse av ytringsfrihet. Det problematiske ved et slikt standpunkt er at det kan være en trussel mot ytringsfriheten og demokratiet».

Det er oppsiktsvekkende at Torbjørn Rundmo mener at en ytringsfrihet som er hjemlet i norsk lov skulle være en trussel mot ytringsfriheten og demokratiet.

Torbjørn Rundmo vil helt sikkert stille følgende spørsmål: Hva er så ytringsfrihet?

Ytringsfrihet er friheten til å ytre det man vil uten å måtte frykte for konsekvensene. Ytringsfrihet skal også sikre at man får en offentlig og opplyst debatt.

Når Torbjørn Rundmo bruker overskriften «Ytringsfrihetens tyranner» som tittel på sitt innlegg, så kan jeg anbefale Torbjørn Rundmo boken «Taushetens tyranni» av Flemming Rose som er en meget god analyse av hva det vil si å være borger i et demokrati.

Litt lenger ut i sitt leserbrev sier Torbjørn Rundmo følgende: «En dreining av fakta, er typisk for misbruk av ytringsfriheten, og for ytringsfrihetens tyranner, de som misbruker ytringsfriheten».

Det vil være interessant å få vite om Torbjørn Rundmo mener at dette også gjelder i alle sammenhenger der man later som om man ikke forstår det som blir sagt på bakgrunn av at man ikke kan eller ikke vil dokumentere sine påstander fordi politiske synsinger blir en dreining av fakta.

Hvis Torbjørn Rundmo finner ut at han vil ta en pause fra å skrive leserbrev, så kan jeg i tillegg til boken av Flemming Rose anbefale boken «The Silencing – How the Left is Killing Free Speech» av Kirsten Powers.