Rica Arctic Hotell i Kirkenes 11. januar 1993. Fire utenriksministre og politikere fra sju andre land er samlet for å innstifte det såkalte Barentssamarbeidet.

Stemningen er lett og optimistisk; den kalde krigen er historie og et tettere samarbeid mellom Norge, Russland, Sverige og Finland skal legge grunnlaget for evig fred i Nordområdene.

Norges utenriksminister Thorvald Stoltenberg var forsamlingens vertskap den gangen, og mannen bak Barentssamarbeidet.

Snart 30 år senere leder hans sønn Jens Stoltenberg Nato i det som er organisasjonens mest alvorlige konflikt med Russland noen sinne.

Optimismen og framtidstroen fra 1993 er utradert, og Barentssamarbeidet virker som et fjernt minne.

Det merkes ikke minst i Kirkenes. En lokal underskriftskampanje krever at byens russiske gateskilt skal fjernes i protest mot invasjonen av Ukraina, mens kommentator Ola Solvang i Nordlys krever at byens Barentssekretariat avvikles.

Sekretariatet skal fremme samarbeid østover, og ifølge Solvang finnes finnes det ingen utsikt til at man i overskuelig framtid skal kunne ha et meningsfullt samarbeid med Russland.

Begge reaksjoner er forståelig, men de glemmer historien. Slik norske myndigheter glemte historien i årene etter 1993.

Den gang fikk det oss til å bygge ned vårt forsvar i høyt tempo. Anlegg ble lagt ned, antall vernepliktige kraftig redusert og nesten all oppmerksomhet rettet mot våre utenlandsoperasjoner.

Det man glemte, eller valgte å overse, er at Russland var og forble en stormakt med ambisjoner langt ut over egne grenser.

Man glemte også at Russlands periode med demokrati hadde vært kort og turbulent, mens landet hadde 700 års erfaring med diktatur og aggressiv krigføring mot sine naboland.

Tabben den gang - som enkelte er i ferd med å gjenta nå - er at man behandler sikkerhetspolitikk som noe som bør endres fra år til år. Det motsatte er tilfelle.

Norge har siden middelalderen delt grense med Russland, selv om den først ble fast i 1826, og vi vil gjøre det i all tid framover. Dette er en permanent forutsetning for norsk sikkerhetspolitikk, og det krever en evne til å tenke forbi kortsiktige svingninger i forholdet mellom land.

Dette var norske myndigheter flinke til under den kalde krigen. Vi fant fram til en balanse mellom avskrekking og beroligelse som bevarte freden langs frontlinjen i nord, samtidig som vi framsto i stand til å forsvare oss selv mot russisk aggresjon.

I årene etter 1993 begikk vi den feil å legge bort avskrekkingen, nå ønsker mange at vi skal legge vekk beroligelsen.

Begge deler er like feil. Balansen mellom avskrekking og beroligelse har tjent Norge svært godt, og selv om det i ulike perioder er nødvendig å vektlegge ulike deler av balansen tyngst, vil den fortsatt tjene oss godt.

Derfor var det riktig for Norge å gjøre unntak for russiske fiskebåter da våre havner ble stengt, derfor er det riktig å bevare Barentssekretariatet og derfor bør Kirkenes beholde sine russiske gateskilt.

Før eller senere vil nemlig krigen i Ukraina være over.

Barentssamarbeidet har vist oss at 30 år ikke er noen lang periode i internasjonal politikk, og ingen vet hvor Russland befinner seg i 2052.

Bortsett fra at det fortsatt vil være vårt naboland. Enten vi vil det eller ikke.

Det har vært hevdet at geografi trumfer alle andre hensyn innen sikkerhetspolitikk, og det er mye sant i det. Også i vårt forhold til Russland.

Likevel risikerer de som tror det er mulig fortsatt å beholde et visst samarbeid med Russland å bli ansett som naive, om ikke Putins løpegutter.

Men god politikk handler om evnen til å ha to tanker i hodet samtidig, og det er ikke slik at avskrekking og er beroligelse er motsetninger. De er tvert om parallelle ruter til økt sikkerhet.

De var det i 1993 da freden rådde, de er det i dag når krigen hersker.

Så la oss ikke begå samme feil som den gang, med motsatt fortegn.

Det tror jeg faktisk både Thorvald og Jens Stoltenberg vil nikke anerkjennende til.