Stadig flere kommuner blir lovet store industrietableringer i bytte mot etablering av vindkraftanlegg.

Felles for disse er at prosjektet gjerne framstilles som grønt. En del av det grønne skiftet. En del av den nasjonale satsingen på grønn industri. Et bidrag til en felles satsing for klima og miljø.

Det er det ikke.

Det er grønnvasking. Verken mer eller mindre.

Det er profitt, ikke klima eller miljø disse aktørene er interessert i. Heller ikke arbeidsplasser, stål eller batterier. Dette er kun midler for å nå målet om maksimal profitt. Det er det de er ansatt for å gjøre. Det er det de er indoktrinert til å ville. Det er det som er deres suksesskriterier.

Det er som historien om frosken og skorpionen. Frosken og skorpionen står ved en bekk. Skorpionen spør frosken om han kan hjelpe ham over bekken. Om han kan få sitte på ryggen siden han ikke kan svømme. -Nei, sier frosken. -Du kommer til å stikke meg. -Hvorfor skulle jeg gjøre det, sier skorpionen. -Da synker du og vi dør begge to. Frosken synes det høres trygt ut da skorpionen sikkert ikke vil dø, og sier -Ok, hopp opp på ryggen min. Midtveis over bekken kjenner frosken et stikk i ryggen.

-Hvorfor gjorde du det, spør frosken. -Nå dør vi begge to.

-Jeg kan ikke noe for det, sier skorpionen. -Det er min natur å stikke. -Det er sånn jeg er.

Det jeg sier er at vi kan ikke stole på disse aktørene. Ikke fordi de nødvendigvis er uærlige. Ikke fordi de ikke mener det de sier, men fordi det ligger i deres natur å profittere. Det ligger i deres natur og i deres doktrine å søke størst mulig profitt. Det er det de ønsker. Det er det de kan. Det er det de kommer til å gjøre.

Dermed er det alltid det som blir resultatet. Maksimal profitt. Hvordan denne framskaffes er alltid, for disse selskapene, uvesentlig.