Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det å være aktiv i et politisk parti skal være trygt og fint fra du som ung, engasjert og ivrig starter i et ungdomsparti til du som godt voksen kvinne velger å bruke din fritid på politikk. Jeg som godt voksen lokalpolitiker er sikkert trygt plassert utenfor målgruppa til de som måtte føle behov for å demonstrere sin makt ved å stikke tunga ned i halsen på yngre, og nettopp derfor har jeg et særskilt ansvar å si fra hver eneste gang noen blir utsatt for dette.
Alle skal kunne diskutere politikk, være aktiv og være uenig uten å måtte risikere tilnærmelser eller hersketeknikker fra eldre etablerte politikere.
Valgkomiteen i Trøndelag Arbeiderparti har lagt fram sin innstilling i forkant av fylkesårsmøte i helga. De mener innstillingen skaper ro. Hvordan en innstilling av en kandidat som på ingen måte har forstått alvoret i det han har påført unge kvinner skal føre til ro er uforståelig. Det er ingen menneskerett å ha verv. Ikke i Arbeiderpartiet eller noen annen organisasjon for den saks skyld.
Verv innebærer å ha tillit. Det er sånn at noen handlinger innebærer at du blir ekskludert fra enkelte oppgaver. Hvis du for eksempel ikke kan fremvise gyldig politiattest kan du ikke jobbe med barn. Hvis du gjorde noe skikkelig dumt i russetida kan du ikke bli politi. Og det er slik at dersom du har brutt Arbeiderpartiets retningslinjer mot seksuell trakassering kan du ikke fortsette som nestleder i partiet.
Nå er det slik at valget i Trøndelag er et valg hvor en region skal velge sine fremste tillitsvalgte. Det er et lokalt valg som partiets ledelse ikke kan blande seg opp i. Godt er det. Det vill vært uhørt dersom partiledelsen skulle instruere hvem de ulike partilagene skulle velge som sine fremste. Dette gjelder også når de lokale partilagene gjør valg vi andre er uenig i. Hva partiledelsen gjør for å legge til rette for nasjonale verv er en helt annen sak. Jonas Gahr Støre har valgt en klok strategi i å ikke legge seg opp i hvem partilagene velger.Trond Giske derimot har valgt en strategi som ikke kan sies annet om enn at det skader partiet, skaper usikkerhet hos velgerne og er et hån mot alle kvinner som har opplevd trakkassering av ulik art.
Nå har ikke Trøndelag valgt sine fremste ennå, men valgkomiteen har valgt å legge frem en enstemmig innstilling. Vi andre kan bare håpe at fylkesårsmøtet skjønner at det ikke skaper ro, bygger tillit og trygger unge kvinner.
Nå er det ikke slik at dersom du har gjort noe dumt så skal du straffes for evig tid. Likevel – det forutsetter at du skjønner at du har gjort noe dumt, at du evner å beklage egne handlinger og det forutsetter at du skjønner at tilliten er brutt. Det finnes mange flotte folk i Arbeiderpartiet. Vi er ikke et parti som er bygd på enkeltmenneskers prestasjoner. Vi er et parti som består av et lag. Det betyr at vi ikke er avhengig av enkeltmennesker men av et godt lag. Når noen forlater politikken er det noen andre som står parat til å overta. Ingen av oss er uerstattelig. Heldigvis.
Vi kan ikke ha det sånn at unge kvinner kvier seg for å si fra. Det skal ikke være slik at unge kvinner skal være redd for å si fra, skal ha dårlig samvittighet for å potensielt avslutte noens politiske karriere, i den grad det kan kalles en karriere. Når du blir avslørt i å ha brutt partiets retningslinjer må du ta konsekvensen av det. Det innebærer å forstå at det ikke blir ro i partiet før du trekker deg ut.
Unge kvinner og mødre vil aldri bli trygg på å dra eller sende sine unge håpefulle til arrangementer dersom vi har politikere som ikke skjønner alvoret i sine handlinger.
Vi kvinner utenfor målgruppa til menn som har behov for å demonstrere sin makt her et særskilt ansvar i å si fra. Vi må jobbe innenfra for å endre slike kulturer. Mye er gjort, men det forestående valget i Trøndelag viser at vi fortsatt har en vei å gå.
Våre fremste politikere er avhengig av bred tillit i folket. Noen er mer profilert enn andre. Disse har et særskilt ansvar i å være gode trygge forbilder. Jeg som kvinne, mor og partimedlem har et særskilt ansvar til å si fra hver eneste gang. Jeg som har en stemme må bruke den. Det blir jeg å fortsette med hver gang!