Så lenge jeg kan huske har spørsmålet svirret rundt i alt fra kommunestyresaler til restauranter i fylket mitt – hvordan får vi ungdommen til å flytte hjem igjen etter endt utdanning?

Det er mange forskjellige gode svar som kommer opp, men til ingen nytte. Dette er fordi spørsmålet som stilles er feil.

Uten at jeg skal skryte på meg utdanning som lokfører, vet jeg at det er enklere å stoppe et tog enn det er å snu det. Det er denne tanken man må ha med seg når man snakker om folkeflukten også – for man trenger ikke å lokke folk til å flytte hjem hvis de aldri får et behov til å flytte hjemmefra.

For at det skal være mulig å leve i hjemkommunen eller regionen hele sitt liv, er landets politikere nødt til å satse på å bygge opp gode tjenester til alle livets faser, i hele landet.

Det må bli flere utdanningsmuligheter hvor man ikke er avhengig av å flytte, både når det gjelder videregående og høyere utdanning. Her har regjering og fylkesting gjort en formidabel jobb med å kjempe for de tilbudene vi har, men særlig når det gjelder høyere utdanning må det ses på muligheten for å få flere alternativer, og gjerne desentraliserte utdanningsløp. Deretter trengs det spennende, varierte arbeidsplasser. Det er viktig å jobbe for at statlige arbeidsplasser flyttes ut til distriktene, og ikke ut av distriktene. Samtidig som vi må være flinke å støtte opp om våre lokale virksomheter og gründere.

Tak over hodet og tilgang til boligmarkedet er også en avgjørende faktor. Til tross for at vi blir færre og færre folk i Nordland, så opplever mange at boligprisene stiger og at det stilles høyere krav fra bankene for egenkapital. Min kommune, Hemnes, har innført en ordning hvor førstegangsetablerere kan søke om å få et tilskudd på inntil 200.000 for å kjøpe/bygge bolig, med en avskrivningstid på ti år. For mange unge i vår kommune har etablerertilskuddet vært avgjørende for at de har kommet seg inn i boligmarkedet, samtidig som at bindingstiden på ti år gjør at det er mer sannsynlig at de slår rot her. Slike personrettede tiltak tror jeg blir viktig for distriktene i årene framover.

Videre må vi bevare barnehagene og grendeskolene, som er viktig for å få en travel hverdag til å gå opp. Å være bosatt i distriktene er ofte synonymt med det å være pendler, og når man har én times kjøretur for å komme seg på jobb sier det seg selv at man er avhengig av å ikke måtte kjøre en time i motsatt retning for å få levert poden i barnehagen. Da står vi plutselig igjen med for få timer i døgnet, og for mange timer i en arbeidsdag.

Og det burde vel strengt tatt ikke være nødvendig å fortsatt mase om dette i 2022, men; vi trenger altså den samme infrastrukturen «her nord» som i resten av landet. Alle som en trenger vi dekning, høyhastighets bredbånd, et veidekke som ikke fører til unaturlig stor slitasje på bilene, eller at det ikke skal gå utover personlig økonomi at du er avhengig av ferge for å komme deg på jobb!

Selv er jeg av typen som aldri har ønsket meg ut i den store verden. Når jeg gikk på ungdomsskolen og skulle finne ut av hvilken linje jeg skulle søke meg til, måtte jeg først få oversikt over hvilke tilbud vi hadde i nærområdet. Tanker om høyere utdanning ble blåst bort, og jeg har heldigvis familie som har omrokkert i eget liv og funnet en måte for meg å kunne fortsette å bo i dalen min, selv om banken mente det var for usentralt for å gi ut byggelån.

Jeg skjønner at ikke alle vil la seg begrense av hva som finnes innenfor en times kjøretur. At de aller fleste lar ambisjonene for livet deres bestemme hvor de skal bo – og ikke omvendt. Da må nesten hele landet bygges opp og videreutvikles slik at ønsket om et godt liv ikke blir uforenlig med ønsket om å bo hjemme.

AN har bedt flere ungdomspolitikere fortelle hvordan de ser på fraflyttingen fra landsdelen. Tidligere har Mats Moen Mareliussen, politisk nestleder i Elevorganisasjonen i Nordland kommet med sine betraktninger (papiravisen 15. juli).