Debatten om Rønvikjordene har skutt ny fart etter at Bodø/Glimt la fram planer om nytt stadion.

Få Bodø-debatter har vært så betente og så fastlåste som denne, og lite tyder på at det er i ferd med å endres.

I debatten er det ett ord som alltid går igjen; «matjord». Å bevare matjord er da også et helt relevant argument mot å legge Rønvikjordene under asfalt. Derfor er det da også en dårlig idé å legge et nytt fotballstadion nettopp her.

Thallejordene passer adskillig bedre. Her er jorda så skrinn og tynn, at området for lengst er frigitt til utbygging. Da spiller det vel ingen stor rolle hva som bygges oppå jorda?

La oss derfor vende tilbake til selve Rønvikjordene, og la Nye Aspmyra ligger der den bør ligge - et annet sted.

Da vender vi også tilbake til matjorda, som faktisk er rik og feit på Rønvikjordene. Det er likevel en myte at dette hindrer en annen bruk av disse jordene enn i dag.

«Ingen kan forbli uberørt av klimakrisen. Det har vært miljøbevegelsens fremste mantra de siste årene. Ikke bare oljebransjen, men hele samfunnet og vår alles hverdag må legges helt om dersom vi skal avverge en global katastrofe. Da er det et paradoks at miljøbevegelsen selv synes å være blant de aller siste som tar inn over seg at klimakrisen også vil omdefinere hva godt miljøvern er».

Dette skrev jeg i 2015 etter at to av Naturvernforbundets mest profilerte medlemmer i Bodø gikk inn for å tenke nytt rundt Rønvikjordene: "De bør bli sentrale i utviklingen av en ny bydel, der grønne verdier og klimavennlig transport står i høysetet", skrev Dag Neiden og Bjørn Barth Jacobsen den gang i en kronikk i AN.

Deres utspill ble stort sett tiet i hjel av resten av miljøbevegelsen. Som - med et hederlig unntak for Bellona - nekter å se den økende konflikten mellom klassisk miljøvern og klimakamp, best eksemplifisert gjennom kampen mot vindmøller og utvinning av metaller nødvendig for det grønne skiftet.

Ja, takk begge deler sier miljøvernerne, som en viss bjørn. En bjørn som levde hele sitt liv i fantasienes verden.

Og for de som tror Neiden og Barth Jacobsen skrev før planene om en ny bydel var på plass; de tar dem med og skriver at «når flyplassområdet integreres i en ny byplan sammen med Rønvikjordene, vil vi få en fabelaktig tett, funksjonell og trivelig by med minimal biltrafikk».

De to har selvfølgelig helt rett, og det er her myten om matjorda kommer inn. For hva er det denne matjorda benyttes til i dag. Dyrking av gress! Som etes av kyr! Kanskje ikke den mest klimavennlige bruken?

Den vedvarende retorikken rundt Rønvikjordene er et godt eksempel på at kampen for matjorda fort ender opp som en kamp for jordbruket. Det er fair nok, men bruk da det argumentet og ikke snakk om miljøverdier.

Rønvikjordene som en serie grønne oaser til glede for byens befolkning vil ta like god vare på både matjorda og miljøet som om man dyrker gress der til inntekt for private næringsdrivende. For det er faktisk det bønder er.

Og grønne oaser kan like raskt omstilles til reell matproduksjon i tilfelle en forsyningskrise som det beitemark kan.

Her ligger det en spennende debatt som miljøbevegelsen dessverre nekter å ta. I stedet holder den fast ved gamle fronter og forestillinger, og skyver all debatt om Bodøs arealutvikling fram til den nye bydelen. En bydel som ikke kan utvikles før tidligst om ti år.

Slik står man med et bein solid plantet i fortida, og et i framtida, mens dagens byutvikling får klare seg som best den kan.

Noe som i stor grad vil si; på utbyggerne premisser. Og vi får akkurat det Neiden og Barth Jacobsen advarte mot: I stedet for en helhetlig byutvikling frigjøres nå området for bebyggelse bit for bit – uten kommunal planmessig medvirkning.

Antakelig med en økt risiko for at Nye Aspmyra likevel havner på Rønvikjordene. Deri ligger paradokset.