Den organiserte arbeiderbevegelsen både i Norge og andre land oppsto som en reaksjon på at arbeidsfolk ikke hadde rettigheter i det bestående samfunn. På arbeidsplassene bestemte arbeidsgiverne både lønn og arbeidstid, og det fysiske arbeidsmiljøet var dårlig.

Den faglige og politiske arbeiderbevegelsen var to grener på samme tre. Fagforbundene og fagforeningene tok seg av forholdet til arbeidsgiverne og det som kunne løses i forhandlinger med dem. De to grenene ble gjensidig avhengig av hverandre og har gjennom hele arbeiderbevegelsens historie hatt et nært samarbeid.

Jeg stemmer Arbeiderpartiet av flere grunner. Først og fremst på grunn av at de bygger sin politikk på verdiene frihet, likhet og solidaritet. Som faglig tillitsvalgt i en produksjonsbedrift har også det faglige politiske arbeidet og samarbeidet, og de resultater som er oppnådd der betydd mye for mitt partivalg. Vi har gjennom det faglige politiske samarbeidet løst grunnleggende problemer ved å endre på sentrale prinsipper i blant annet i vårt lov og avtaleverk.

I denne sammenheng kan det være nyttig å minne om at lover som blant annet ferieloven, sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven, bedriftsdemokratiet, styrerepresentasjon og lærlingordningen, samt reformer om kortere arbeidstid, reform 94, og retten til etter og videreutdanning har blitt gjennomført som følge av det faglige politiske samarbeidet.

Det norske samfunnet er under utvikling. For meg er det viktig at denne utviklingen ivaretar fellesskapets interesser. Samfunnets goder må fordeles på en rettferdig måte. Samtidig må velferdssamfunnet forsvares og videreutvikles. Opparbeidede rettigheter må forsvares.

Det er også viktig med en sterk offentlig sektor. Vårt velferdssamfunn bygger på en sterk offentlig sektor som igjen er avhengig av en sterk konkurranseutsatt sektor. At det offentlige har ansvaret for tjenesteproduksjon er forutsetningen for at velferden fordeles rettferdig og kommer alle til gode. Dette er på mange måter bærebjelken i velferdssamfunnet. Men da må offentlig sektor ha en økonomisk ryggrad slik at den blir i stand til å gjøre velferdsjobben.

Til dette trengs det blant annet evne og vilje til omstilling og fornying innen sektoren. Jeg mener at denne oppgaven løses best i et samarbeid mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Erfaringene fra de to siste stortingsperiodene har vist at både Høyre, KrF, Venstre og Fremskrittspartiet har stått for en politikk som er mot de fagorganisertes interesser. I tillegg er opparbeidede rettigheter som blant annet Arbeidsmiljøloven og bestemmelser om ansettelsestrygghet og midlertidig ansettelser blitt endret til det verre for oss arbeidstakere.

Dagens regjering har ført en arbeidslivspolitikk som vil skape et helt annet arbeidsliv enn den norske modellen er tuftet på med faste ansettelser og høy organisasjonsgrad. Det må derfor være et sentralt mål for hele arbeiderbevegelsen å sikre at dagens regjering får avløsning etter stortingsvalget til høsten.

Valget blir et valg mellom høyresidens samfunnssyn bygd på privatisering av velferden, en svekkelse av offentlig sektor, og angrep på de fagorganisertes rettigheter, eller en sosialdemokratisk politikk med sterk satsing på en felles velferdspolitikk, rettferdig fordeling, og trygghet for de fagorganisertes sosiale og faglige rettigheter.

For meg er en regjering utgått av Arbeiderpartiet det klart beste alternativet. Erfaringene har vist oss at arbeiderpartiet representerer prinsipper og holdninger som best samsvarer med de holdningene og prinsippene fagbevegelsen bygger på.