Den er rettere, flatere og bredere enn de stier som snirkler seg fram gjennom tilværelsens ytterkanter. Riktignok fører den deg aldri til fjellets topp, men den sender deg heller ikke utenfor stupet.

Så langt har «middelmådig» vært den minst egnede beskrivelse av alle på Bodø/Glimts sesong. Og takk og pris for det.

Men suksessen har sin pris, seierne sin tyngde. En tyngde middelmådighetene slipper unna på sin trygge vei mot midten av tabellen.

Dette gjelder ikke bare for fotballen. «Det skal sterke rygg til å bære gode dager», heter det i et gammelt, norsk ordtak.

Det er lett å bli arrogant når man hele tiden havner på topp. Man sklir lett inn i en følelse av at alt vil ordne seg av seg selv, at man fortjener å vinne nesten uansett hva man gjør.

Vi har alle møtt sånne folk, folk som tror verdens vanlige regler ikke gjelder for dem.

Men vi har også møtt ydmyke enere, ekstremt dyktige og vellykkede mennesker som alltid tar seg tid til å skryte av andres hjelp, og nedtone sin egen rolle i suksessen.

Det er altså mulig å velge seierens sti uten å havne utenfor stupet.

De aller beste har den egenskapen; de makter å forene selvsikkerhet og ydmykhet. Men jo oftere seierene kommer, jo vanskeligere blir det.

Og til slutt tar du litt for lett på oppgaven likevel, og ender med å tape.

«Beina på jorda» og «nullstille». Det har vært to av Kjetil Knutsens og Glimt-spillernes hyppigst brukte begreper ettersom seiersrekken har vokst og vokst.

Så det er ikke det at de ikke har vært klar over problemet. De har jobbet aktivt med det, til og med ved hjelp av en egen mental trener.

Likevel har vi i flere kamper sett laget omtrent slå av motoren akkurat idet en ledelse har virket for trygg, en motstander for dårlig. Mer skal det ikke til, selv for et så suverent fotballag som Bodø/Glimt.

Som mot Stabæk på torsdag, da sesongens første poengtap kom.

Nå ligger det alltid flere faktorer bak en dårlig fotballkamp, og Glimt hadde nok sjanser torsdag til å vinne dersom effektiviteten hadde vært som i tidligere kamper.

Men det er et faktum at ingen lag gjennom tidene har klart å vinne alle kamper i en sesong, uansett hvor mye bedre de var enn alle andre.

Lillestrøm har den norske rekorden for antall seire på rad med 11. Hadde Glimt vunnet torsdag ville de tangert den rekorden.

Det viser hvor unik årets sesongstart uansett har vært, men det viser også vanskene ved å holde «beina på jorda» når seier etter seier renner inn.

Allerede 600 år før vår tid skrev den greske vismannen Kleobulos at «middelmådigheten er best». Men f... så kjedelig, vil jeg legge til 2.400 år senere.

Bodø/Glimt er åpenbart mest enig med meg, og derfor har de gitt oss uante gleder så langt i år. Det vil de utvilsomt fortsette med.

For de er som skrevet tidligere fullt klar over problemet, og allerede godt i gang med å feste beina til jorda og nullstille foran søndagens kamp.

Da er det Strømsgodset som skal få erfare at også middelmådighetens sti enkelte ganger fører rett utenfor stupet.