Man kan si mye om norske politikere, men det store flertall av dem er solide støttespillere for demokratiet. Regjeringsskifter markeres ved fredelige nøkkelseremonier og de aller færreste er i politikken for å berike seg selv. Selv et lite hopp i vaksinekøen sier flertallet av norske politikere nei til.

Slik er det ikke i alle land. I USA fremmer fremdeles et av de statsbærende partiene myten om at det seneste valget ble stjålet. I Israel hevder avtroppende statsminister Benjamin Netanyahu det samme. Og i Perus presidentvalg forrige uke ropte høyresidens presidentkandidat Keiko Fujimori opp om valgjuks idet hun begynte å ligge etter under opptellingen.

I ingen av disse valgene finnes det noe som helst bevis på juks. Tvert om, alt fra domstoler til internasjonale valgobservatører har slått fast at valgene foregikk uten noen uregelmessigheter som kan påvirke resultatet.

Både USA og Israel er gamle demokratier, mens Peru har vært det i flere tiår. Nå prøver populistiske politikere i alle tre land å endre det. Som de gjør i Brasil, Ungarn, Polen og flere andre land.

Samtidig som flere meningsmålinger viser at oppslutningen om demokratiet faller blant folk flest. Både i disse og andre land.

En fersk undersøkelse gjort av Pew Research Center i 34 land viser at flere nå er misfornøyd med hvordan demokratiet virker, enn de er fornøyde.

Dette gjelder også solide demokratier som USA, Storbritannia og Frankrike. Og mest misfornøyde er folk i demokratiets fødeland Hellas.

I år er det ti år siden den arabiske våren. Månedene da store menneskemasser i flere arabiske land gikk ut i gatene i protest mot diktaturet.

Det var på mange måter kulminasjonen på de folkelige opprørs seiersmarsj. Fra Portugals nellikrevolusjon i 1974, via streikene i Gdansk på 80-tallet til Sovjetunionens sammenbrudd og apartheids avskaffelse på 90-tallet.

En hel verden så ut til å bevege seg ubønnhørlig i retning demokrati, i så stor grad at den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama erklærte at «historien har tatt slutt», og den sluttet med vestlig demokratis endelige seier.

I dag ser det hele noe mørkere ut. Den arabiske våren endte med nye diktaturer og mer krig, Ukrainas oransje revolusjon endte med borgerkrig og anneksjon.

Den hviterussiske diktator Lukasjenko tvinger andre lands passasjerfly til å lande så han kan fengsle en opposisjonell. Tyrkiske agenter kidnapper nevøen til en av Erdogans motstandere i Kenya.

Saudi Arabias kronprins får en amerikansk journalist myrdet. Putin forgifter sine motstandere. Kina slår brutalt ned demokratiet i Hong Kong, og bedriver folkemord på deler av egen befolkning.

Alt mens verdens demokratier står nokså hjelpeløse på siden av og ser på.

Moderne demokrati er tidenes mest suksessrike styreform. Ikke bare har den produsert frihet, men også velstand.

Det har demokratiet gjort gjennom å disiplinere kapitalismen og fordele dens rikdom på flest mulig samfunnsmedlemmer.

Dette skjer i stadig mindre grad nå, og det er en politikk presset fram av store selskaper og svært rike mennesker som ønsker å dele minst mulig av sin rikdom med andre.

Slik sett er undergravingen av demokratiets legitimitet i vestlige samfunn i stor grad resultat av en villet politikk.

Samtidig som utviklingen i Kina har undergravd et sentralt element i forsvaret av demokratiet; at det er en forutsetning for å skape velstand i et land.

Kina har utviklet et statskapitalistisk økonomisk system som har vært en stor suksess og løfte millioner av mennesker ut av fattigdom.

De har maktet å anvende markedet som et redskap for vekst under statlig kontroll. Det kan ligne på deler av den blandingsøkonomien som har tjent skadinaviske land ekstremt godt, ved at staten går inn og sikrer den fri konkurransen, samtidig som dens negative effekter dempes.

Forskjellen er vi har maktet å forene dette med personlig frihet, fordi vi er demokratier. Kinas kommunistiske ledelse har ingen slike ambisjoner, de setter markedet utelukkende i statens tjeneste, ikke innbyggernes, og bruker avansert overvåkingsteknologi og brutal undertrykkelse for selv å holde på makta.

Møtet i G7 denne uken hadde som eksplisitt mål å møte denne trusselen fra Kina og stå opp for vestlige verdier og vestlig demokrati.

Det er vel og bra, men Kina er ikke den største trussel mot demokratiet, den kommer innenfra og handler om en jevnere fordeling av makt og ressurser.

I mange land oppleves nemlig demokratiet i økende grad som et system for å berike politikerne og deres rike støttespillere. Snur ikke det vil stadig flere snu ryggen til demokratiet og heller satse på at en sterk mann skal gjøre livet deres bedre.

Det kan også skje her i Norge, for brytes tilliten til våre politikere først ned, blir den like vanskelig å gjenopprette som i USA og andre land vi hittil har likt å sammenligne oss med.