Det er forstemmende og historieløst at det i den pademien vi nå står midt oppi ropes på den sterke stat som det eneste saliggjørende. Norge har vist at en liberal demokratisk stat til fulle er i stand til å møte en krise. Vår stat er sterk i den forstand at helse og utdanning er et samfunnsansvar, og at grunnleggende menneskerettigheter er gjeldende.

De virkelig sterke stater er autoritære og diktatoriske, og styres gjerne av eneherskere som bryr seg lite om demokratiske verdier som likhet, frihet og brorskap. Den sterke stat tar kontroll over produksjonsmidlene og kveler ethvert privat initiativ. Sjøl kommunistiske Kina har forstått at private aktørerer med motivasjon er nødvendig for å få en vellykket økonomi, og at sosialistiske likhetsideologier ikke kan strekkes til det absurde. Men der personvern og menneskeretter er fraværende og en konstant trussel mot systemet.

Det Norge trenger er en tilpasningsdyktig og fleksibel stat som kan innrette seg etter det trusselbildet som gjelder til enhver tid. Staten må derfor sørge for tllstrekkelig selvforsyning og forhåndslagring av kritiske varer som mat og medisin. Staten må dernest samarbeide med nærliggende land om produkjon av kritiske produkter og tjenester som erfaringsmessig blir mangelvare under globale trusler.

Det beste ved vårt land i disse pandemitider er at våre folkevalgte viser stor og ektefølt omsorg for egen befolkning. Det skaper trygghet og gjensidig tillit. Og er det ikke nettopp slik vi vil ha det?