«Det er bare daue folk og stein som ikke kan skifte mening», uttalte stortingsrepresentant Irene Ojala (Pasientfokus) i et intervju med A-magasinet i mars. Egentlig burde flere skifte mening; oftere.

Skuddene i Oslo natt til lørdag, som også rammet homsestedet London Pub, har vært en vekker for mange. Mer enn én kjent profil har stått fram og angrer på at de ikke har deltatt i Pride-markeringen tidligere. Det skal de heretter. En av dem som har skiftet mening, er Sylvi Listhaug (Frp). Hun har aldri tidligere gått i Pride-tog. Nå er det på tide, sier hun til VG. Det har utløst en skikkelig drittstorm i sosiale medier, med mistenkeliggjøring av motiv og hånlige kommentarer. Støtte fra Listhaug? Nei takk.

Listhaug ble øyeblikkelig konfrontert med tidligere uttalelser om det samme. Det må en politiker regne med, og tåle. Internett glemmer som kjent aldri. For eksempel var Listhaug en tydelig motstander av likekjønnede ekteskap i 2009. Så sent som i 2017, mens Listhaug var statsråd, kritiserte hun Knut Arild Hareide (KrF) for å delta i paraden. Men det er altså lov å skifte mening. Det har Listhaug gjort, både om ekteskap og Pride. Flere burde gjør det. Og mange har gjort det, viser en fersk undersøkelse om holdninger til homofile.

Den samme hatske reaksjonen på autopilot opplevde tidligere barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) da hun uttalte seg om homofile i 2017. Til avisa Vårt Land sa Horne at hun har modnet i sitt syn på homofili i løpet av de siste årene. Og det er jo en bra ting, ikke sant? Noe alle som støtter homofiles rettigheter burde applaudere. Men det virker som det er viktigst hvem som sier noe, ikke hva de sier. Også for Miljøpartiet De Grønne (MDG) har det vært viktigere å ta avstand fra Frp enn å støtte en sak man er enig i. Landsmøtet til Frp programfestet forbud mot omskjæring av gutter. Sentralstyret i MDG gikk i 2017 inn for aldersgrense på 16 år. Men i forkant av landsmøtet truet partiets førstekandidat fra Hordaland med å melde seg ut av MDG hvis forslaget ble vedtatt. Ikke fordi han var uenig. Han ønsket ikke å stå på samme side som Frp i denne saken. Den ble trukket.

Landsmøtet til Frp avklarte i 2017 også sitt standpunkt til EU. Partiet sa nei. Det avstedkom en ganske oppsiktsvekkende kronikk i Klassekampen, skrevet av den tidligere lederen i Nei til EU, Heming Olaussen sammen med lederen i SV, Audun Lysbakken. Budskapet var, kort fortalt: Fremskrittspartiets nei var ikke det samme som deres eget nei. Frp-ere som sier nei til EU står nemlig for «et annet nei enn det som fikk flertall i folkeavstemningene i 1972 og 1994».

Nå blir Listhaug beskyldt for dydsposering og populisme, og tillagt motiver hun ikke har gitt uttrykk for. Helt greit å kritisere Frp der det er reell, politiske uenighet. Selvfølgelig. Men når lederen for et parti som langt fra har stått i front for skeives rettigheter snur, bør det applauderes. Ikke hånes. Men i stedet for å samles om saker man faktisk er enige om rir mange kjepphester der det viktigste ikke er å få flertall for rett politikk, men å påpeke at det er feil parti. I dette tilfellet Frp. Som kjent: Den som rir kjepphester kommer sjelden særlig langt.