Gå til sidens hovedinnhold

Den siste reineier – den siste beitebruker

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Skal vi feire Kulturhovedstad Bodø 2024 med reindrifts- og beitenæringa under avvikling?

I en podkast fra NRK Sapmi (https://radio.nrk.no/podkast/tett_paa/l_f7689eb5-0417-4b9f-a89e-b504176b9ffb) sender Mats Pavall et nødrop først og fremst på vegne av reindriftsnæringa og dens 1000-årige historie. Men han utelater ikke helheten som alle beitenæringer er en del av; naturens økosystem og kretsløp, hvor konsekvenser av brudd i kjeden får alle brikker til å falle.

I forarbeidet til utnevnelsen av Sjunkhatten – Barnas Nasjonalpark – ble det levert hundrevis av sider med forskningsbasert dokumentasjon. Ett kapittel omhandlet historien til reindrifta i nasjonalparken, ei næring og en kultur som i dag drives av Duokta Reinbeitedistrikt hvor Mats Pavall er leder. Dokumentasjonen beskriver kulturminner som nærmest er usynlige i naturen. Næringen ble driftet uten å sette andre spor enn noen steiner samlet til melkegrop eller samlingsplass. Reindriftsutøverne og familien levde på lag med årstidene og naturen.

I vårt moderne samfunn er dette endret. Også reindriftsfamiliene og næringa har tilpasset seg moderne tider. Familiene er bofaste, barna går på skole og deltar i fritidsaktiviteter, partner er i fast arbeid, utøverne er færre og kjøretøy må brukes for å følge og ha tilsyn av flokken. Reindriftsutøverne må også tilpasse seg samfunnets forventninger til deltagelse i familie- og samfunnsliv. Stadig færre utøvere må forsvare sine interesser i mange, mange ulike administrative fora og nemnder. - Det som likevel er likt med tidligere generasjoner og nasjonalparkens dokumentasjon er reinflokkens vandringer og behov.

Beitenæringene reindrift og sauedrift har flere fellestrekk. Dyr/ flokken trekker i samme veier og terreng og følger sine instinkt. Sauebønder vet hvor de skal lete etter flokken når høsten nærmer seg. Noen sauer har også instinkt for å trekke hjem når nettene blir mørke. Dyr på avveie er oftest jagd av rovdyr eller andre forstyrrelser i naturen. Forskjellen er at rein er ute i naturen hele året og flyttes mellom ulike beiteområder, også om vinteren. I Duokta som i andre reinbeitedistrikt i Nordland, er fjell, skar og vatn rammer som både historisk og i dag avgjør flytteveiene. I vår tid kommer i tillegg utfordringer som veier, jernbane, kraftlinjer og gjerder som, via 10-år med planarbeid i kommunene, er regulert inn i flytteveier og beiteområder.

I landbruket i Nordland opplever vi at stadig færre driver i beitenæringene. Tap av sau og lam til rovdyr gjør at mange sauebruk avvikles. Konsekvenser er tap av fagmiljø, færre næringsaktører, at utmarka gror igjen og det biologiske mangfoldet minker. Det «usynlige» tapet er at den lokale, praksisbaserte kunnskapen om beitebruk i lokalmiljøet blir borte. Viktig kulturkunnskap går tapt.

Mats Pavall sender et nødrop på vegne av egen næring, kultur og tradisjon. Samtidig, som representant for generasjoner av kulturbærere i reindriftsnæringa, sender Mats Pavall nødrop på vegne av alle oss beitebrukere, på vegne av rovdyr og på vegne av helheten i naturen. Nødropet gjelder også deg og dine barns framtid. Vi er alle – tillitsvalgte, politikere og enkeltmennesker – kalt til handling!

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.