Hvorfor vi slåss
skjønte jeg aldri

Men jeg lærte å ta det
ta det med glede

For du teller ikke døde
Med Gud på din side

Gud. For noen et mytisk vesen, for andre en levende realitet. En alltid tilstedeværende realitet som bestemmer hvordan du skal leve ditt liv; hva som er rett og galt, hva som er sant og falskt, hva som er godt og ondt.

Troen på Gud gir styrke til å tåle selv de hardeste prøvelser, men troen på Gud gir også ryggdekning for å begå selv de mest grusomme overgrep.

Teksten øverst er hentet fra Bob Dylans "With God on our side", en sang som lister opp en serie kriger der de stridende parter har begrunnet grusomheter med at de hadde Gud på sin side.

Nå kan vi føye enda en krig til den lista. For den russiske kirken har aktivt støttet landets invasjon av Ukraina, og hevder at de russiske troppene slåss med Gud på sin side.

I disse dager er vi på vei inn i den kristne kirkes viktigste høytid; høytiden da Gud ofret sin egen sønns liv for å frelse oss. Og ikke bare det, han overga ham til kanskje den mest smertefull død som tenkes kan.

Slik sett er det en sjokkerende dobbelthet i feiringen av Jesu gjenoppstandelse; den forutsetter forræderi, smerte og død.

I denne dobbeltheten ligger kanskje noe av forklaringen på at kristendommen så ofte har latt seg bruke til å legitimere groteske overgrep og massedrap: Guds rike på jorden krever sin ofre.

Dette er en vilje til vold de fleste religioner deler med andre utopiske tankeretninger; når det man slåss for er ekstremt vakkert og vidunderlig blir nesten alt tillatt i kampen for å realisere drømmen.

Vi nordmenn lever i et nesten helt sekularisert samfunn. Derfor har vi vansker med å skjønne samfunn der troen fremdeles spiller en sentral rolle i hvordan mennesker forholder seg til verden.

Russland er et slikt samfunn; få steder i verden identifiserer flere mennesker seg med sin nasjon gjennom en felles tro; den russisk-ortodokse.

Det gir den russisk kirken en enorm makt over menneskenes sinn, og nå brukes denne makten aktivt for å bygge opp og vedlikeholde en bred folkelig støtte til angrepskrigen i Ukraina.

Den russiske kirkens overhode, patriark Kirill framstiller krigen som en metafysisk kamp mot ondskap: Ukraina må reddes fra det dekadente Vestens klør og tilbakeføres til det "Hellige Rus" - et jordisk paradis basert på felles slaviske tradisjoner og ortodoks tro.

Denne sammenblandingen av rase, nasjon og tro har klare fascistiske overtoner og har tidligere blitt fordømt som vanlære.

For en uke side førdømte da også lederen for verdens ortodokse kirker den økumeniske patriark av Konstantinopel, Bartolomeus I invasjonen av Ukraina og kalte den en "grusom handling".

Den internasjonale delen av den russiske kirken, ROC med base i Amsterdam har også fordømt Kirill og hoppet over fra det russiske patriarkatet til Konstantinopel-patriarkatet, tross kraftig trusler fra Moskva.

Som resten av den russiske makteliten er dermed Kirill og hans kristne fascister i ferd med å utstøtes fra de steder der den siviliserte verden møtes.

Det er altså ikke en samlet ortodoks kirke som støtter invasjonen i Ukraina, snarere tvert om. For troen kan også by på motstand mot overgrep og terror.

Det er på mange måter den styrke - og svakhet: De aller fleste standpunkter kan finne ryggdekning i religiøse tekster.

Slik sett handler dette kanskje mer om mennesker enn om Gud?

For vi velger på mange måter selv hvem vi vil tro på: En barmhjertig Gud eller en hevngjerrig Gud. Eller ingen Gud i det hele tatt.

Uansett er det å håpe at de krefter i kirken vinner fram som tar til seg de avsluttende ordene i Dylans sang:

Tvilen jeg kjenner
kan ingen beskrive...

For om Gud er på vår side
så stopper han neste krig.