Gå til sidens hovedinnhold

Den politiske diskrimineringsvinden er i ferd med å snu

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nordkalottfolkets fremmarsj på Sametinget signaliserer at samene selv begynner å bli opptatt av likeverd og er kritisk til en kontinuerlig påminning om hvor spesielle samene er. Dette er et lite signal, som kanskje varsler endringer i den mellommenneskelige opinionen i Norge fremover. Det kan bli kostbart å forlove seg med en politikk som er basert på diskriminering.

Helt siden 1945 har verdenssamfunnet vært interessert i menneskerettigheter og at alle folk, folkegrupper og individer skal ha like rettigheter og muligheter. I Granavolden-plattformen til Solberg-regjeringen sto det slik i 2019:

Regjeringen vil føre en aktiv likestillingspolitikk for å sikre at alle mennesker skal oppleve trygghet og ha like rettigheter og muligheter i samfunnet, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet, religion og kjønnsidentitet. For regjeringen innebærer reell likestilling og likeverd at man ikke bare skal ha formelle rettigheter, men også reelle muligheter.

I de siste åtte årene har Solberg-regjeringen forsterket ett unntak. Samene har vært tilgodesett en stadig sterkere positiv diskriminering. Nå har sannsynligvis Solberg-regjeringen underforstått betraktet samene som en etnisk folkegruppe uten betydning. Dette tar vi sterk avstand fra. Det virker som om Solbergregjeringene har konkludert at samene ikke kommer inn i kategorien etnisitet slik at konsekvensanalyser av etnisk diskriminering ikke har vært aktuell.

Norge er en av de mest utviklede demokratiske landene i verden, med en liten og oversiktlig befolkning, og det mest finmaskede velferdsnettet noensinne. Den norske modellen er tilgjengelig for alle. Staten, fylker og kommuner er mer enn kapabel til å gi alle innbyggerne formelle rettigheter og muligheter.

Opprettelsen av særordninger for samene er derfor bemerkelsesverdig. Solbergregjeringen har hvert år økt statsbudsjettet for samiske tiltak med mer enn de andre etnisitetene, med like lang tilhørighet til nasjonalstaten, samlet sett har i statsbudsjettet.

Kvener, norskfinner, sjøfinner, skogfinner, og skoltene har definitivt ikke like rettigheter og muligheter i samfunnet som nordsamene, sørsamene og lulesamene.

Samene i Norge er de eneste på kloden som blir tilgodesett etniske tiltak på den måten det blir gjort. Positiv diskriminering skal i henhold til folkeretten kun opprettholdes til de positive tiltakene har løst problemene. Vi observerer at higen etter makt og å være en del av sameeliten er viktigere enn å løse problemer. Fordi, det legges opp til permanent positiv diskriminering.

Vi har gjentatte ganger stilt kritiske spørsmål til praksisen. At man ikke smatter på spørsmålet viser mangel på bruken av kritisk sans. Den positive diskrimineringa av den samiske minoriteten innebærer diskriminering av de andre minoritetene rundt om i bygdene.

Mye av den såkalte «samehetsen» er i bunn og grunn en sunn folkelig reaksjon mot at det ikke er lik rett og like muligheter for alle minoriteter. En 80 åring kan kun bruke ATV’en til multebærmyra, hvis han klassifiserer seg som same, ellers ikke. Av erfaring vet vi at forskjellsbehandling er ødeleggende for lokalsamfunn, næringsliv og potensielt det militære forsvaret av landet.

  • En sterkt statssubsidiert reindriftskultur kan ikke ha forrang for skattbare industriprosjekter som for eksempel Nussir. Vearru (skatt på samisk) var tidligere noe galt, nå er den definitivt en skatt for de fleste.
  • Et kvenskfinsk kulturminne fra 1917 skal være like verneverdig som et samisk kulturminne av samme alder.
  • En dement sjøfinn skal ha et like godt sykehjem som en dement same.
  • Et Sapmi av nordsamer i Norge, Sverige, Finland og Russland kan bli en sikkerhetspolitisk utfordring i fremtiden om USA skulle bli svekket.

Sametingsvalget i 2021 er det første klare signalet på at hele befolkningen i Norge er på vei tilbake til grunntankene fra 1945 og spesielt 1948 da Eleanor Roosevelt presenterte menneskerettighetserklæringen. Vi skal titulere folk etter navn, ikke etter etnisitet.

Vi kan ikke fortsette en sterkere satsing på kun en utvalgt etnisitet. Mangfold er suksesskriteriet nummer en. Det er mangfoldet som kan opprettholde lokalsamfunnene, den enkeltes etnisitet, og det politiske hegemoni.

Vi advarer Nordkalottfolket mot å inngå en allianse med Norske samers riksforbund.

De store oppgavene løser vi best sammen, nær folk i hele Norge, for de mange – ikke for de få.

Rune Bjerkli, generalsekretær - Kvensk Finsk Riksforbund, STORSLETT

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.