Stortinget vedtok lørdag en ny kriselov, som vil gi regjeringen fullmakt til å handle raskere for å møte korona-situasjonen. Det er muligens nødvendig slik situasjonen er, men både måten loven ble fremmet på og de relativt få begrensinger den opprinnelig innehadde gir grunnlag for kritikk. Regjeringen og opposisjonen hadde nærmest forhandlet seg ferdig bak lukkede dører, før loven ble gjort kjent for offentligheten. Det begrenset sterkt mulighetene for en opplyst debatt. Da debatten kom førte den til at oppsisjonen snudde, og endte med å gi loven en virketid på kun en måned. Regjeringen hadde ønsket ett år, og opposisjonen hadde gått med på seks måneder. Nå blir det kun en, pluss sterkere domstolskontroll. Det er bra og viser viktigheten av åpenhet og debatt i et demokrati. Og at loven opprinnelig ble forsøkt presset gjennom på alt for kort tid.

Nå er ikke regjeringen uten maktmidler fra før. Smittevernloven gir den store fullmakter når det gjelder helsemessige tiltak. Det som mangler er lignende fullmakter på andre områder. I lovforslaget ser regjeringen for seg at det kan dreie seg om å fravike fra arbeidsmiljøloven, forenklet saksbehandling i Nav og domstolene, og overføre makt fra kommunestyrene til ordførere og rådmenn. Skal dette skje raskt nok, må man ikke være nødt til å gå innom Stortinget hver gang.

Det er også lagt inn kontrollmekanismer i det lovforslaget som ser ut til å bli vedtatt. Regjeringen pålegges blant ennet å gi melding til Stortinget hver gang loven brukes. Deretter kan en tredjedel av Stortinget reversere vedtak som de er uenige i. Problemet her er at det for kan bli umulig for Stortinget å samles på grunn av smittefare, og Grunnloven tillater ikke digital avstemning. Da vil kontrollen svekkes, og en rekke lav landets ledende jurister har vært svært kritiske. Blant annet kaller en av våre fremste eksperter på menneskerettslovigving jussprofessor Hans Petter Graver loven «galskap». Det er muligens å ta for hardt i, men det er ingen tvil om at denne loven stiller oss alle overfor en stor ufordring. Den setter nemlig demokratiet til side, og det skal kun skje i ekstreme situasjoner og regjeringen må unnga enhver mistanke om at den utnytter situasjonen. Hvis ikke undergraves den helt nødvendige tilliten mellom styrte og styrende. Det gjør det også ekstra viktig at media oppfyller sin rolle som kritisk granskende organ framover, og ikke bare ser det som sin oppgave å berolige befolkningen. Med de forbehold er denne loven til å leve med, og vi får stole på at regjeringen vil bruke sin makt klokt. Så får vi heller avgjøre om den faktisk gjorde det, når krisen er over.