Den nye fisken - altså ikke oppdrettstorsken - : det 50 år gamle lakseoppdrettet, har inntatt praktisk talt hele norskekysten – med svært vekslende hell. Motstanden øker. Vi har fått endel motlitteratur, som : «Havboka», av Morten Strøksnes, «Under overflaten» , av Kjersti Sandvik, «Havlandet» av Per Anders Todal – og nå sist «Den nye fisken – om temmingen av laksen og alt det forunderlige som fulgte», av Simen Sætre og Kjetil Østli.

Det kan ikke ha vært enkelt for disse og andre forfattere å dokumentere oppdrettsnæringens mange skyggesider; her er nemlig meget hemmelighold og kryptiske forbindelser. Jeg har tidligere omtalt denne næringen som «mafiøs» , og med «Den nye fisken» opplever jeg å få dette synet bekreftet.

Journalistene Sætre og Østli har med Den nye fisken avdekket et uoffisielt nettverk av vekslende fiskeriministre, fôrprodusenter, forskningsinstitusjoner, Sjømat Norge, lokalpolitiske medløpere, Veterinærinstituttet, Legemiddelverket, næringens sterke lobbyister, etc....

Kritiske forskere opplever å falle i unåde; på uforklarlig vis mister de finansiering og prosjekter.

Bærekraft

Når ble forresten forbrukerne orientert om at oppdrettslaksens rødfarge er syntetisk fremstilt ? Hvorfor har ikke forbrukerne fått vite at norske fiskerimyndigheter har insistert på høyere grenseverdier for miljøgifter i laksens fôr ? Burde vi ikke fått vite at næringens fôrleverandører sto i fare for å overfiske såkalt fòrfisk - hvorav 90% er menneskeføde.

For hver kg. oppdrettslaks går det med 1.4 kg. pelagisk fisk – fortrinnsvis fanget utenfor fattige kyststater.

Følgelig måtte innholdet av animalsk protein reduseres til 30% , mens altså 70% måtte bestå av vegetabilsk fòr, vesentlig soya. De opprinnelige regnskogenes arealer tilsvarende 250.000 fotballbaner. Bare for Norges oppdrettere.

Miljøkriminalitet

Miljøgiftene har vist seg å være besværlige for lakseoppdretterne; de kunne gi dårlig omdømme. Og siden oppdrettslaksen blir så unaturlig fet, vil miljøgifter akkumuleres i fiskekjøttet.

Dessuten har man brukt 120.000 tonn hydrogenperoksyd i bekjempelsen av lakselusa. Et stoff som er langt giftigere enn antatt og som samtidig har tatt knekken på reker og andre skalldyr, siden jo lusa nettopp er et skalldyr. 100 gangers fortynning ga dødelighet flere km. fra anleggene. Altså udiskutabel miljøkriminalitet - med statlig aksept.

Strukturell dyremishandling

Mattilsynet har i flere år vært klar over at mange titalls millioner oppdrettslaks årlig dør av såkalt hjertesprekk, grunnet stress. Dessuten er laksen avlet frem med dårlige hjerter; de skal jo bare vare etpar år - . Tilsynet er på det rene med at laksen i økende grad utsettes for flere virus-arter, og at en stor del av dødeligheten skyldes den unaturlige veksten i merdene. Som – etter mitt skjønn – ganske kyniske oppdrettere overfyller. Den samme ufølsomheten omfatter den såkalte rensefisken, der jo dødeligheten er enorm.

I et forsøk på å forhindre at rømt oppdrettslaks skal kunne blandes genetisk med det som er igjen av villaks skal «husdyra» nå gjøres sterile. Såkalt triploid laks er imidlertid ofte deformert og dør av sårskader.

Politisk inkonsekvens

Den statlige kontrollen er åpenbart begrenset når den samme staten tilrettelegger for en femdobling av oppdrettet - nærmest uansett regjering -.

Og i de ytterst få tilfeller da myndighetene griper inn med restriksjoner, opplever vi at oppdretternes overbetalte advokatkorps går til sak mot Staten. Med andre ord mot vårt felles miljø.

Laksemillionærene messer regelmessig om hvor storartet deres klimaregnskap ser ut : kun rundt 4 % av de totale norske utslipp. Da er det jo en pinlig avsløring at flytransport av laks alene utgjør mer enn alle co2 -utslipp fra innenlandsreiser med fly -.

Hvorfor skal Norge forsere denne destruktive næringen ? 35% av denne «nye oljen» eies jo allerede av utlendinger, og halvparten av utbyttet går jo ut av landet – mens Kysten betaler den miljømessige regningen.

Oppdrettsnæringens vandalisering av kysten forteller oss alt om menneskets massive økologiske uvitenhet, og alle beslutningstakere på kysten burde derfor fått «Den nye fisken» som obligatorisk lesning. Jo før jo heller -.