Det er enkelt å gi et fullgodt svar på spørsmålet om hvem som eier en folkekirkemenighet. Det er alle døpte, alle som står i kirkens manntall, bosatt i menigheten. Alle er fullverdige medlemmer. Mange medlemmer opplever det ikke slik. De føler at det i kirken er et skille mellom de aktive og de mer passive medlemmene. Men alle er fullverdige medlemmer og skal bli regnet med.

Men hva skal vi egentlig med kirken? Stadig flere, også i Nordland, mister tilliten til det som tidligere var et åndelig kraftsenter. Og kirken blir angrepet fra mange kanter. Få mener den er for høyrevridd, de fleste opplever den for politisk og radikal. Og den er ikke primært en forbedringsanstalt? Men hva skal vi egentlig med kirken da?

Jeg trenger et sted i nærmiljøet hvor jeg kan slippe å prestere noe, et fellesskap hvor jeg kan kaste masken og være meg selv. De lokale menighetene ønsker å være et slikt sted. Derfor har kirken åpner dører og ber ikke de besøkende om vandelsattest. For i menigheten skal alle føle seg hjemme.

Det er naturlig at lokalmenighetene er en del i nærmiljøet og engasjerer seg i lokalt. Menighetene ønsker å være en lyttende kirke som ikke gir enkle svar på alle spørsmål. Livet er for komplisert til det. Men kirken ønsker å være nærværende. Gjennom gudstjenestefeiring, konserter og ulike typer arrangement ønsker menigheten å gi mennesker livsmot og håp. Og våre problemer, sorger og skuffelser skal få sin plass midt i lovsangen.

Og fremfor alt. Alle skal ha en opplevelse at det er en kirke som vil dem vel. I kirkens liturgier står velsignelsen sentralt. Deltar jeg i en gudstjeneste eller kirkelig handling mottar jeg Herrens velsignelse. Men kirken har viktigere ting å gjøre enn å velsigne? Har den egentlig det? Er det noe vi trenger fra kirken så er det den kraft som legger i velsignelsen. For jeg opplever at Herrens velsignelse har en livskraft i seg. Jeg ser for meg Guds ansikt slik tømmermannssønnen fra Nazareth viste oss det. Det er preget av mennesker Jesus møtte. Han bærer trekkene av våre sorger og skuffelser, glede og lykkestunder og gir oss kraft og mot til å leve.

En kirke som vil velsigne, ikke fordømme, må alltid forsvare folks rett til å velge tro. For frikirkemenigheter, jøder, muslimer, humanetikere og andre må alltid bli akseptert for sin tro!